Midt i Oslo i landets mest urbane område ligger Østensjøvannet-denne forunderlige innsjøen som har lokket til seg generasjoner av botanikere, ornitologer, entomologer (insektsforskere) og limnologer (ferskvannsforskere). Her finner vi røtter tilbake til en av byens eldste gårdsbosetninger med en rekke kulturminner innenfor et lite område. Kan noen annen hovedstad by på maken?
Etter siste istid stod havet drøye 200 m over dagens nivå. Landet steg. Marine avleiringer gjorde Oslodalen og ”Oslohverfi” (Oslogrenda, middelaldernavnet på omlandet rundt Østensjøvannet) svært fruktbar. Løsfunn fra Nøstvedtkulturen(navn på en stor gruppe funn fra tiden ca. 5000-3000 f. Kr.), skafthulløks fra sen-neolittisk tid (ca. 3000 1500 f. Kr.) m.m. er funnet ved Østensjø gård. Det er derfor sannsynlig at det har vært en steinalderboplass i området.
Vingårdene Skøyen (Skodvin), Abildsø (Apaldvin), Ryen (Rugvin) samt Østensjø, Oppsal og Bøler er gårder fra eldre jernalder. De kan ha blitt ryddet allerede rundt 500 e. Kr. Gårdene Haslefet, Østby og Solberg ble antakelig ryddet i Vikingtida. Manglerud, Langerud og Bogerud så dagens lys i høymiddelalderen.
Den tidlige bosetningen var velsignet med veier som bandt Oslogrenda sammen. Over høydedraget ved Langerud finner vi retser av en oldtidsvei fra Enebakk. Vintertraséen av dette veifaret gikk over Langemosen ved Abildsø og videre til Oslo. En annen fersdelsåre ligger på Østsiden av Østensjøvannet. Eldgamle tørrmurer bringer veien fram i åsen under Oppsal. Denne traséen gikk gjennom Østmarka til Enebakk. Oldtidsveiene ble bundet sammen med nok et gammelt veifar over Tallbergåsen vest for Østensjøvannet.
Oslogrendas 28 gravhauger langs disse ferdselsårene taler sitt tydelige språk. Kampene på Ryenberget kjenner vi fra kong Sverres saga. Langemosen nevnes i skriftlige kilder på 1200-tallet. Ribbungesnes sveitehøvding, Audun Austansjor fra Østensjø, finner vi i Håkon Håkonssons saga. Audun falt i set slag mot birkebeinerne i 1221 ved Ekornholmen i Mjøsa. Det er rimelig å anta at Østensjø var en stor og staselig gård den gang. Svartedauen i 1349 fór hardt fram i Aker. Jernaldergårdene rundt Østensjøvannet slapp merkelig nok lettere unna. På Østensjø og Abildsø gikk driften uavbrudt videre. Bøler; Oppsal og Skøyen fortsatte også, men bare med et av sine to opprinnelige bruk. Ni av grendas 16 gårder klarte seg.
Etter reformasjonen i 1536 gikk Oslogrendas gårder over fra å være kirkegods til krongods. Gårdene ble etter hvert solgt til private eiere. I 1628 kjøpte Christianias borgermester Niels Toller Skøyen gård. Jørgen Pløen, trelast handler i Christiania, overtok Skøyen i 1783 og stiftsamtmann N. Emanuel de Thygeson kjøpte i 1883. Jørgen Wetlesen overtok Abildsø gård i 1845. Han startet Akershus Amts Landbruksskole, landets andre landbruksskole. Her foregikk de første systematisk forsøk med kryssing av feraser for å øke melkeproduksjonen. Minna Wetlesen etablerte i 1865 landets første husholdningsskole for piker nettopp her. Søndre og Nordre Østensjø har gjennom tidene hatt ulike eiere. Paul Thorstensen fra den kjente Colbjørnsenslekta fra Arneberg i Solør, kjøpte Østensjø gård i 1663. Den siste eier fra slekta var Anna Colbjørnsdatter som overtok gården i 1730 I tiden 1811-37 var gården i Jørgen Youngs eie.
I 1838 kjøpte Halvor Tveter Søndre Østensjø, og i 1868 Nordre. Han samlet derved begge Østensjøgårdene igjen. Sønnen Haakon var forvalter av Bygdøy Kongsgård i sju år, men overtok Østensjø i 1875. På 1700-tallet gikk planketransporten fra Enebakk til Christiania over Østensjøvannet. På slutten av 1800-tallet til ca. 1930 drev man isskjæring i stor stil her.
En del av gårdene i ”Oslohverfi” ble liggende øde etter ”Svartedauen. De åpne åkerlappene etter avfolkede bruk ble nok benyttet til beitemark for krøtter fra gårder som overlevde ”Mannedauen”. De grove trekkene av det vi kan ane i dag, ble nok formet en gang i middelalderen. Svært mye av Oslogrenda er nå nedbygd. Kulturlandsskapet den gang var preget av et mønster av havnehager, åkrer, løvenger m.m. stykket opp av treklynger, åkerholmer, busker, beskårete trær, myrsumper, dammer og steingjerder.
På 1800-tallet må vi regne med at dyktige jordbrukere, som Wetlesens på Abildsø og Tveter på Østensjø, sørget for endringer i landskapet. Av eldre kart ser vi at bekkefar er forandret sikkert for å bedre jordbruksvilkårene. Wetlesen drev jordbruksskole, og Tveter tok mot århundreskiftet imot elever fra Vinterlandbruksskolen. Mer moderne driftsprinsipper førte med seg en omlegging fra selvforsyningsjordbruk til handelsjordbruk i løpet av 1800-tallet.
Oppstykkingen av gårdene til villatomter skjøt fart rundt århundreskiftet. På Oppsal var man først ute i større omfang. Spøkefugler har i ettertid kalt Akers eldste nybyggerkoloni for hovedstadens første drabantby. Deretter skjedde det samme på Abildsø og Skøyen. Dette forårsaket store inngrep i kulturlandskapet. Haakon Tveter beskrev nybyggingen slik:
”Forresten har bebyggelsen andnu ikke nogetsteds naaet ned til vandet, hvorimod høidene paa østsiden, Skøien og Opsal-gaardene er stærkt bebygget, likesom den store nye Østensjø skole ligger ved vannets nordre ende”.
Klarere kunne det ikke sies. Kulturlandsskape i Oslogrenda hadde fått sine første alvorlige reduksjoner. For Østensjøområdets nye innbyggere var kulturlandskapet gull verdt. Almedalens praktfulle edeløvskog var i sin beste stand. Badekulper fantes i de fleste bekkene. Høyet lekte i vinden rundt begge gårdene. Krøtteret beitet og åkerriksas sang gledet forbipasserende. Nedenfor Tallberget beitet hester fra Abildsø og Manglerud og på Ryen stod åkrene gyldne. Åkerholmene fikk navn. Kruttøya ble det hetend mmidt i åkeren på Ryen, Eikelunden ved Abildsø og Ormelunden på Østensjø.
Dyrkingen på jordene ved Østensjøvannet og Bogerudmyra gikk noen steder helt ned til vannkanten. Takrørsbeltene var langt mer beskjedne enn i dag. Med økende næringstilsig fra bebyggelsen skjøt veksten av våtmarks- og vannplanter fart. Tveter plantet inn nye arter i våtmarksbeltene.
Fra 1950 70 fulgte så angrepene på ”Oslohverfi”s førsteklasses jordbruksareale tett. Østensjøbyen ble en realitet: Lambertseter, Oppsal, Ryen, Manglerud, Langerud, Bøler, Rustad, Bogerud og til slutt Søndre Skøyen. Den gamle ærverdige Oslogrenda rundt Østensjøvannet var nesten radert ut. Kulturlandskapet i dag Restene av ”Oslohverfi” inneholder de viktigste ladskapselementene. Østensjøvannet har et nedslagsfelt på ca. 11 km2. Innsjøen mottar derfor store vannmengder. Dette gir gode veskstforhold for våtmarksplanter og for en rekke løvtrær og busker. Her drives ikke moderne skogsdrift og en rekke løvtræør har blitt svært gamle. Jordbruket er fortsatt i hevd på Abildsø og Østensjø gård. Bekkene går fortsatt åpne de siste hundre metrene mot Østensjøvannet omkranset av svartor og noe gråor og minner oss om at her har folk med stor sans for vår kultur- og naturarv hatt ansvaret.
Landskapets utforming, skuringsstriper , rundsva og flyttblokker forteller om isens smelting i istidas siste fase. Abildsø gård troner midt i jordbrukslandskapet på en gigantisk åkerholme. Eik og hassel minner om tider med varmere klima. Almedalen, en praktfull edelløvskog i en gammel ravinedal, viser oss spennende vekster og rester etter en gammel dam. Gjennom rike ødeenger og ulike typer hagemarksskog blir vi minnet om de gamle havnehagene. Oldtidsveiene, gravhaugene, ruiner etter husmannsplassene Slora og Bakken, Abildsø og Østensjøs viktige antikvariske gårdsanlegg gir området en historisk dybde. Gamle trær, en gammel allé, overgangene mellom åker, eng, løvskog,barskog, våtmark og vann gjør at vi fortsatt har en rik og godt bevart naturstruktur ved Østensjøvannet. Den store naturvariasjon gir et svært godt tilbud til insekter og fugler.
Østensjøvannet er en viktig raste- og hvileplass for fugl. Hele 209 fuglearter er observert her. Et høyt tall for et så lite område. Rådyr, rev, grevling, ekorn og pinnsvi er pattedyr du kan treffe i områdene rundt vannet. Hovedstaden har et kulturlandskap midt i byen som inneholder sjeldne kvaliteter. Svært få, om noen hovedsteder har noe lignende i byggesonen.
I sørøst ligger det et større område med parsellhager. Les mer om Eterjordet parsellhager