Tidsepoker:
Eldre steinalder 10 000 - 4 000 f. Kr.
Yngre steinalder 4 000 - 1 800 f. Kr.
Jordbruket spredte seg sørfra og nordover i yngre steinalder. Noe før 4000 f. Kr. er det sannsynlig at folk fra den såkalte Ertebøllekulturen i Danmark hadde begynt med jordbruk. Funn viser at fiske og jakt var viktigere enn korndyrking og husdyr. Folk var mer samlere og jegere enn bønder.
På samme tid var det folk nord i Europa og sør i Skandinavia hvis hovednæring var jordbruk. Keramikken de laget, ga navnet traktbegerkulturen. Traktbegerfolket la de døde under flat mark. Gravene ble etter hvert utviklet til større kammer av steinblokker, og disse kan fortsatt sees på høydedrag i Danmark. Denne kulturen fantes i hele Danmark, Sør- og Midt-Sverige før år 4 000 f. Kr. Boplassene hadde store langhus med lengde opptil 85 m.
Tegn etter jordbruk er faktisk påvist omtrent like tidlig i Norge, tydeligst i Oslofjordområdet.
Av redskapen som ble brukt, kan nevnes slipte stein- og flintøkser. De blir kalt tynn-nakkete økser. De hadde hull for skjefting på treskaft. Øksene var av samme sort som traktbegerfolket brukte i de nevnte naboland. Av denne grunn har kulturen fått navnet traktbegerkulturen til tross for at selve begeret er så godt som ukjent i Norge.
Det kan ha vært en mulighet for at jegere fra Nøstvedt var blant de aller første jordbrukere i landet på bakgrunn av sin kontakt med traktbegerfolket i nabolandet.
Det var skikk å ofre redskaper i myrer og vann. Ved Grefsenåsen lå en flintknoll og tre store tynn-nakkete flintøkser på samme sted i en myr. Dette offerfunnet har klare likhetstrekk med liknende funn i Danmark som man knytter til fruktbarhetsritualer.
Fra Østensjøområdet er en tynnakket øks fra Lambertseter og en fra Ryen knyttet til Traktbegerkulturen 3 800 - 2 800 f. Kr. Arkeologer og historikere mener det antagelig har ligget en boplass fra yngre steinalder i nærheten av Østensjøvannet.
Bøndene i Øst-Norge har hatt en kulturform som viser at de har hatt forbindelse med traktbegerfolket. Her er det imidlertid ikke funnet hustufter, store fellesgraver eller keramikk, så en må si at de første jordbrukerne i Norge utviklet en egen kultur beslektet med traktbegerkulturen.
En tykknakket flintøks fra ca. 2 500 f. Kr.m er fra da såkalte stridsøkskulturen, også en jordbrukskultur.
Eldre steinalder : trinnøks av bergart fra Lambertseter, trinnøks fra Manglerud, trinnøks (steinøks uten hull)fra Østensjø, trinnøks (buttnakket steinøks) fra Østensjø. Disse øksene er fra 6 - 4 000 år f. Kr.
Yngre steinalder: Tykknakket flintøks fra Østensjø, 2 500 f. Kr.
Enkel skafthulløks fra Ryen, halv skafthulløks fra Østensjø. Eggfragment av enkel skafthulløks fra Manglerud, enekl skafthulløks av lys grå bergart, Østensjøvannet. Disse øksene er fra 2 500 - 1800 f. Kr.
I hht kulturminneloven § 4 er gravminner fra før 1537 automatisk fredet.
De døde legges i store gravrøyser. De fleste gjenværende røyser ligger langs kysten, øverst på åsene, nesten alltid alene. Sees bare en dal fra haugen, har antakelig en fjordgang buktet seg innover i landet en gang i tiden. Bronsealderrøysene er de tidligste gravminner som setter synlige spor etter seg i landsdel etter landsdel. De gir de første bildene av gravskikkene i Norge i større målestokk. Haugene har ofte monumental virkning. Var de flotte plasseringene til heder for de døde?
Likbrenning ble vanlig i Norge, faktisk enerådende. Dette var den viktigste grunnen til dele mellom yngre og eldre bronsealder. Lekte man med tanken om et nytt liv etter døden da legemet forsvant i bålet? Restene ble gravd ned i bakken enten i en gravurne eller rett og slett lagt ned i en grop.
Var årsaken at bøndene hadde fått dårligere tider pga endrede klimaforhold, avspeilet den nye skikken utjevning i bondesamfunnet, eller....? Graven ble skjult for øynene våre. Det er få funn fra denne tiden. Vest i landet ble ofte urnen satt i en gammel gravrøys. Det er funnet en skafthulløks fra bronsealderen ved Østensjøvannet.
Førromersk jernalder (500 -0): I Vest-Norge forble gravskikken fra yngre bronsealder nesten uendret. I Øste-Norge var det to gravtradisjoner.
Gravfunn har gitt det viktigste grunnlaget for vår kunnskap om kultur og samfunnsforhold fra denne tiden. Det har vært påvirkning fra landene i Nord-Europa også vedrørende gravskikker. I det første århundrede etter Kristi fødsel, begynte man å gravlegge de døde uten likbrenning. De nye skikkene kommer til Danmark og Syd-Sverige tidlig etter år 0. Om lag midt i det første århundrede kommer skikken til Norge. Folk fra høyere sosiale lag ble lagt ubrent i gravhauger. Andre ble kremert. Størrelsen på gravminnet forteller oss om den sosiale status til den gravlagte. Omkring år 400 var igjen branngravene enkelt utstyrt, foretrukket over hele Skandinavia. Det kom en reaksjon på de overdådige gravene. Innover i landet holdt de lengre på skikken å gravlegge uten likbrenning. Gravfelt flere steder i landet bestod av en blanding av branngraver, gravhauger og groper. Gravrøyser ved vann innover i landet er oftest fra jernalderen. (jfr. bronsealderen)
Merovingertid (570 - 800): Det er få gravfunn fra denne tiden. Flatmarksgraver ble vanligere enn tidligere. Hauger og røyser ble laget små. På Vestlandet finnes skipsgraver fra 700-tallet.
Gravhauger i Østensjøområdet.
I Østensjøområdet finner du en rekke gravhauger. På Tallbergåsen er det rester etter fem hauger. De andre har en diameter på 5-6 meter. Den største har måler hele 16 meter i diameter, men den kan likevel være vaskelig å se da den og de andre har vært utsatt for gravrøving. Arkeologer antar at de er anlagt i jernalderen, trolig 200 - 900 e. Kr.
I Eikelunden (Abellunden) er det også fem hauger. Ved Bakkehavn finner du to og i hagen på Østensjø gård en flott gravhaug.
Ved Langerud sykehjem finner du rester etter hele 9 gravhauger.
Det er også funnet en spydspiss av jern og et vevlodd av kleber fra jernalderen ved Østensjøvannet.
Gravhaugene gir en utmerket anledning til undervisning om gravskikker, eller til å filosofere og sammenligne tidligere tiders og våre egne skikker.
Kilder