Den store variasjonen i vegetasjonen og i kulturlandskapet rundt vannet gjør at området tiltrekkes av mange ulike fuglearter. I naturhistorisk sammenheng har fugleelskere vært hyppige gjester i over hundre år. Allerede i 1864 gjorde zoologen Robert Collet notater om fuglelivet.
Det er registrert 220 (høsten 2009) forskjellige fuglearter i dette lille området. Tatt i betraktning størrelse og beliggenhet, er dette tallet meget høyt. Rundt 35 av disse hekker her hvert år. Enkelte ruger sjeldnere.
Norsk Ornitologisk forening, avd. Oslo og Akershus foretar tellinger hver 14 dag gjennom det meste av året. Dette gir en god oversikt over fuglelivet ved vannet. I tillegg rapporteres det inn fugleobservasjoner hele tiden som du kan finne her på websidene.
Anlegg av plener på 1960 og 70-tallet har gitt en del endringer i fuglelivet. Samtidig ble det satt ut gjess i Osloområdet, og det førte til store problemer. Disse artene er vegetarianere og henter en vesentlig del av føden sin nettopp fra spirende plengress. Antallet gjess har økt enormt og har ført til en ubalanse mellom fugleartene. Det er greitt å være klar over at områdene rundt vannet gir et godt tilbud til det varierte fuglelivet, selv om livet på vannspeilet fanger størst oppmerksomhet til daglig.
Den næringsrike innsjøen domineres av toppdykker, grågås, kanadagås, stokkand, toppand, sivhøne, sothøne og hettemåke. Disse foretrekker slike innsjøer. Toppdykkeren er vannspeilets majestet. I 1972 hekket den for første gang. Den har hatt en jevnt god bestandsutvikling frem til i dag. I trekktiden om høsten kan antall toppdykkere komme opp i 60 - 70 individer.
Den mest iøynefallende fuglen er hettemåka. En var det en kjempekoloni på oppimot 1500 par som hekket ved vannet, men de siste årene har bestanden sunket noe! Med sin hese røst synes mange den er en plagsom gjest, men artens aggressive adferd har f. eks. toppdykker, toppand, sivhøne og sothøne store fordeler av, siden deres fiender blir lett oppdaget eller holder seg borte. Rev, hunder og vi tobente kan ikke komme for nær hekkeområdene før den er på vingene og bråker. Letter det en stor flokk hettemåker, er det viktig å være observant. Kast blikket opp og se etter rovfugl! Hettemåka er en mester i å jage luftens jegere på flukt under øredøvende spetakkel. Følgende av hettemåkas tilstedeværelse er at de andre fuglene kan hekke i fred. Uten hettemåka ville helt sikkert Østensjøvannets fugleliv vært fattigere. Hettemåka er forresten ganske ny i norsk fauna, men i motsetning til kanadagåsa har den kommet av seg selv.
Vinterstid går selvsagt antall fuglearter ned. Dersom råken mellom Østensjøvannet og Bogerudmyra ikke har frosset igjen, finner vi i underkant av500 sultne stokkender her. I de siste par årene har flere sothøner overvintret enn noensinne. Noen kanadagjess venter også på mating. Av og til kan en brunnakke eller toppand prøve seg på overvintring, men dersom råken fryser igjen, forlater alle vannfuglene området En stjertand hunn har bodd sammen med stokkendene i flere vintre mellom 1999 og 2002. I løvskogen mot Bogerud samles store flokker grønnfink, gråsisik og grønnsisik for å spise frø fra trærne.
Dumpe, rolig strofer fra dompapen lyder i hele Østensjøområdet. Granmeisen streifer omkring, og stjertmeisens knitring kan høres fra sivområdene eller i seljekjerrene. Spettmeisen har økt i antall de senere årene. Den glade klatreren beveger seg like greit nedover som oppover trestammene og kan observeres i skogområdene rundt hele vannet
Den vakre stillitsen er blitt mer og mer vanlig i takt med økningen av borre. Utover i mars høres artens nydelige triller fra seljekrattene. På isen observeres ofte store måkeflokker. Kråke og kaie kan også opptre i et stort antall.
I Almedalen og på Tallberget oppdages trekryperen ved hell. En artig krabat som undersøker trestammene systematisk fra rot til topp for så å fly ned til rota på neste tre under sin evige jakt på insekter i stammebarken. Sidensvans dukker opp i relativt store flokker nesten hver vinter. Svarttrost og gråtrost overvintrer.
I slutten av februar, begynnelsen av mars dukker de aller første trekkfuglene opp. Ringdua har de siste årene vært ekstremt tidlig ute, men så har den heller ikke så lang vei å fly da den kanskje har overvintret på Sørlandet, i Frankrike eller på den pyreneiske halvøya.
Opp i lufta på jordene ved Østensjø eller Abildsø kan det høres en ustoppelig sang - ofte overdøvet av biltrafikken. Det er sanglerka. Selvom snøen skulle ligge på jordene slår den de kraftige trillene i det uendelige. Merkelig nok hekker ikke denne vanlige fuglen ved Østensjøvannet lenger. Stær, sivspurv og vipe er også tidlig ute. Mengder av ringduer kan passere i løpet av en dag. Jordene er gode rasteplasser for mange arter. Her finnes fortsatt spillkorn etter innhøstingen, eller annet spiselig. Heldigvis har menneskene fortsatt respekt for jordene. Her går man ikke, og derved er dette noen av trekkfuglenes aller viktigste fredlige pletter i friområdet.
I april blir det mer fart over trekket. Vår kjente, kjære linerle tripper hurtig og utålmodig over gressplen og jorder på matsøk. Noen par blir igjen ved vannet, mens andre trekker videre.
Heipiplerka, fjellets vanligste fugl, passerer i et stort antall. ”Tsit,” lyder det over plener og jorder - ”tsit”.
Fra midten av mars har råkene rundt bekkeosene vokst. De fylles opp av hettemåker, stokkender, toppender, kvinender og gjess. Toppdykkeren kommer også i slutten av måneden.
Ettersom isen går, er det fascinerende å følge med på hannfuglenes frierier. Kvinanda, festkledd i kjole og hvitt, kaster hodet bakover på sin karakteristiske måte. Sothøna sprer stjerten i vifteform og gjør seg lekker. Toppdykkerne gjør seg til for hverandre i den såkalte "pingvindansen". Ikke minst på grunn av sin doble fjærtopp og den svarte og rødbrune halskragen, er dette parringsspillet usedvanlig vakkert å betrakte.
I slutten av april er det mulig å se en del krikkender. Arten er vår minste gressand, bare 38 cm stor. Hannen er praktfull. En gul flekk på enden, tegninger på hodet i grønt, gult og rødbrunt avslører fuglen mens den virrer rundt på vannflaten ivrig opptatt med å innta planteplankton. På høsten er den også et fast innslag. Den sjeldne knekkanda er også innom oftest i mai. Den er en mester i å skjule seg, så du må følge godt med hvis du skal finne den.
Laksanda dukker opp i mars/april. Vår største fiskeand er virkelig artig å observere der den svømmer hurtig av gårde for plutselig å dukke og forflytte seg langt under vann. Den er langt vanligere under trekkene nå enn på 1970-tallet.
Stor var gleden da knoppsvanen i 2001 igjen hekket ved vannet. Denne arten har ikke hekket her på mange år, og vi håper den er tilbake for å bli. Paret fikk frem unger i 2002, også.
De aller fleste av landets andearter er observert ved Østensjøvannet. Likevel er det bare stokkand og toppand som ruger årlig. Fuglene skifter fjær en til to ganger hvert år. Midtsommers kan det se ut som bare stokkendenes hunnfugler er tilstede. Imidlertid er både hann- og hunnfugler tilstede. Hannens fjærskifte er imidlertid så total at de ligner hunnen. Hannens gule nebbfarge avslører imidlertid kjønnet. Denne drakta kalles eklipsedrakt.
Med april kommer en rekke fugler som gleder oss med sang fra områdets mange kratt og trær. Overalt lyder kjente strofer fra rødstrupe, rødvingetrost og bokfink.
År om annet kan du oppdage en ringtrost eller to på gjennomreise. Denne trostefuglen som stort sett foretrekker å hekke i høyreliggende strøk, trekker gjerne en og en eller to og to. Derfor gjør den lite av seg under trekket. Følg med i maimåned.
Brunnakke og skjeand opptrer vanligvis på vår- og høsttrekket. Taffelanda som var en vanlig gjest i 1970-årene, opptrer ikke så regelmessig lenger. Toppendene stortrives i hettemåkekoloniene i innsjøen som etter hvert har blitt en av østlandets viktigste leveområder for arten. Den kan telle over 100 individer i trekktida. Hannen har en karakteristisk svart nakketopp som henger ned fra hodet. I praktdrakt har den hvite sider og er ellers svart.
Aprilmåned er også den beste rovfuglperioden. Spurvehauken er vanlig. Hettemåkene oppdager inntrengeren tidlig og jager den av gårde. Den returnerer oftest uten bytte under øredøvende spetakkel. På våren kan du også se hønsehauk i jakt lavt over vannflaten med en hale av hettemåker etter seg. Fiskeørnen har vært sjelden ved Østensjøvannet i de seinere år.
Vadefuglene raster i et lite antall hver vår. Vipa er som nevnt tidligst ute, og enkeltbekkasinen følger etter i april. ”Mekregauken” som den også kalles, er brun og har et merkverdig langt nebb.
Noen år er større flokker med storspove innom. Det er alltid spennende å se denne store vaderen med langt, nedoverbøyet nebb her midt i byen. Slektningen småspove hviler også en gang i blant på vårtrekket. En sjelden gang kan den dukke opp i et stort antall. Dessverre har antallet spover på trekk gått nedover i de to-tre siste tiårene. I slutten av april, begynnelsen av mai kommer snipene. De raster alle i et lite antall. Vanligst er strandsnipe og skogsnipe, men grønnstilk, rødstilk , gluttsnipe og brushane er også å registrere. Er man ekstra oppmerksom, kan en få se den bitte lille temmincksnipa rusle hvileløst omkring på matsøk på en av de små øyene. De fleste av vaderne har et felles trekk. De forlater området tidlig på morgenen, gjerne skremt av den første joggeren.
Av sangerne besøker alltid gransangeren området tidligst. Allerede i slutten av april kan man lytte til fuglens ”zip-zap” lyder. De første svalene gjør sine elegante bevegelser i luftrommet i slutten av april. Insektsjakten få centimeter over vannflaten er fascinerende å se på. Farten til disse luftens baroner er stor, og manøvreringsevnen intet annet enn imponerende. Taksvaler og låvesvaler hekker ved vannet. Sandsvalen med sin korte stjert, hvite buk og brune brystbånd sveiver innom på insektsjakt. Ankomstdatoen for svalene og en del andre fugler er tidligere enn for 20 - 30 år siden. Mange ornitologer tror dette har med klimaendringene å gjøre.
I begynnelsen av mai dukker gulerlene opp, noen ganger i store mengder. Vi finner dem på matsøk på jordene eller gressplenene ved fotballbanene gjerne sammen med slektningen linerle. Overnattingen skjer i takrørskogen ved vannet.
Løvsangeren, Norges vanligste fugl, har nå også gjort sitt inntog. Nærmest bak hver busk kan du høre den vakre, melankolske sangen. Av utseende er den meget lik gransangeren, og det er først og fremst sangen man benytter for å skille artene fra hverandre. Munk, tornsanger, hagesanger og rørsanger innfinner seg etter hvert ved vannet. I utkanten av naturområdet vil du også kunne høre mølleren som har fått navnet sitt fordi sangen høres ut som to møllesteiner som gnis mot hverandre. Sivsanger og gulsanger kan dukke opp, men ikke hvert år. Myrsangeren har de senere årene vært en gjenganger. Sangen er melodiøs, livlig og full av etterligninger etter europeiske og afrikanske arters låter. Helt klart fuglenes Jan Garbarek! En tur grytidlig om morgenen rundt Østensjøvannet er en uforglemmelig opplevelse i denne perioden.
Fuglen som kanskje er mest tilpasset et liv i luften er tårnseileren. Den er siste trekkfugl som ankommer. I tidligere tider het den tårnsvale fordi den ved første øyekast kan minne om svalene. Hele sommeren igjennom dukker det mengder med tårnseilere opp ved Østensjøvannet på matsøk. Spesielt ved dårlig vær er det best å fange insekter nettopp i slike områder. Antall tårnseilere kan da nærme seg tusen. På grunn av den store hastigheten disse fuglene flyr med, er det svært vanskelig å anslå mengden av arten.
Tilsynelatende senker roen seg over Østensjøvannet utover i juni. Ser man etter i kulissene er aktiviteten høy. Fuglene er opptatt med å sørge for nok mat til fugleungene og seg selv. Alt virker roligere, fordi antall fuglearter i området har sunket drastisk da vårtrekket er over. Dessuten stilner sangen utover sommeren.
Folk flest er ikke klar over at fugletrekket sydover for noen arter starter nesten med en gang hekkingen er avsluttet. Skogsnipehunnen drar mot syd straks eggene er klekket. Hannen overtar ansvaret for ungene. En etternøler fra trekket mot nord, kan faktisk krysse de første snipene på vei mot syd! Arter som storspove og gluttsnipe har tilsvarende mønster. Allerede i slutten av juni, begynnelsen av juli er enkelte trekkfugler på vei sydover.
Til stadighet gir ornitologene oss ny viten om fuglelivet. Flere av artene man tidligere trodde trakk ut av landet, overvintrer langs kysten. Fugletrekket er altså langt mer nyansert enn man trodde for få år siden. I tillegg påvirker klimaendringene fuglelivet slik at flere nye arter dukker opp ulike steder i landet, mens andre går ned i antall. Moderne driftsformer i jord- og skogbruket spiller også en rolle. Naturen er svært sammensatt, og den har et vell av reaksjonsmønstre som vi burde lære oss mere om.
Antall stokkender har sunket dramatisk fra april. Stokkandparene har flydd av gårde til hekkeplassene. Hunnen i paret bestemmer hvor hekkingen skal skje, og hun vil alltid hekke ved sitt fødested. Hannen blir med til hekkeplassen, men forlater henne relativt raskt etter parringen. Året etter har de nye partnere. De stokkendene man finner ved Østensjøvannet i juni, hekker her.
Sothøna har sommeren igjennom opptatt med å ta vare på ungene sine. Sivhøna starter ofte på kull nummer to. Makrellterner er faste gjester hver sommer. Unghegrer kan en se på ettersommeren. Den nye vadedammen nord for Østensjøvannet ser ut til å kunne bli et nytt fiskested for denne tålmodige fuglen. Ved vannet er det som oftest bare strandsnipe og enkeltbekkasin av vaderne som er faste hvert år på trekket sydover.
Antallet ender stiger sakte men sikkert gjennom sommeren. I august er det flest av stokkender, toppender og kvinender. Vadedammen har tiltrukket seg mange krikkender på høsttrekket. En gang ble det også sett hele tolv individer av den sjeldne skjeanda samtidig i den nye dammen. Brunnakke i et lite antall er innom på høsten. Den sjeldne lappfiskanda er antakelig fast gjest hver høst. I oktober har det enkelte år vært mulig å se godt over førti laksender som systematisk dykker etter fisk.
På ettersommeren samler det seg store mengder med stær ved Østensjøvannet. I skumringen kommer flokk på flokk inn til området for overnatting. Av og til letter alle på en gang, og siluetten av flere tusen stær mot kveldshimmelen er et overveldende og karakteristisk syn som varsler at høsten er i anmarsj.
Toppdykkeren er meget tallrik på denne tiden av året. Ungfuglene har krabbet ned fra mors rygg, og er lett kjennelige på svarte og hvite striper på hals og hode. Det er heller ikke mulig å ta feil av den intense lyden fra ungfuglenes strupe. Etter hvert forlater også toppdykkerne Østensjøvannet. Først i november flyr de siste av ”majestetene” sydover. Enkelte sangsvaner observeres på vannflaten utover høsten. Svalene og tårnseilerne forlater vannet i løpet av september.
Jordene på Abildsø og Østensjø gård viser igjen hvor viktige de er som rasteplass for en del fuglearter på høsttrekket. Her får de fred og ro mens de hviler. Mengder av spillkorn sørger for lett mattilgang for arter som ringdue og skogdue. Gråtrost i store flokker observeres lett på jordene. Arter som ikke er like lett å få øye på der de søker mat i stubbåkeren, er heipiplerke, bjørkefink, bokfink, bergirisk m. fl. Store flokker pilfink er også på matsøk på åkrene. I buskas og kratt raster løvsangeren på vei mot syd. På 70-tallet ble en løvsanger som ble ringmerket ved Østensjøvann, skutt i Portugal 20 dager senere. Den lille krabaten hadde da tilbakelagt en strekning på 2380 km(!) på vei til overvintringslokaliteten.
I løpet av november legger som oftest isen seg. De siste laksendene forsvinner. Nå kan sidensvansen igjen dukke opp fra nord. I råkene kan sothøne, kvinand, og toppand oppholde seg ennå en stund, men i løpet av desember er de som regel borte. Arter som stokkand og kanadagås kan overvintre dersom de finner åpent vann. Sist vinter trosset hele 8 sothøner kulda.
Ornitologene forteller at all parkifiseringen har hatt negativ betydning for fuglelivet. Gangveisystemet rundt vannet går også for nær vannkanten slik at fuglene blir forstyrret i hekkeperioden. I og med at fuglelivet er en av områdets hovedattraksjoner, vil det være på sin plass å gjøre noen grep slik at en del tidligere hekkearter kan komme tilbake. Kunne publikum observere arter som storspove og småspove, ville området få enda en ny dimensjon. Et grep som burde gjøres, er å flytte veien på østsiden gå gjennom Østensjø gård. Da ville fuglene få et større areal uten forstyrrelser, og naturopplevelsene og rekreasjonsverdiene ville vokse for oss mennesker.
Reiser man litt rundt og ser på fugl, kan en ikke unngå å bli slått av at at Østensjøområdet er utrolig lite i forhold til de fleste andre fuglesteder. Samtidig ligger det inneklemt nærmest midt i byen. Det er derfor av aller største betydning at de gjenværende områder nå for fred for all fremtid.