Sammendrag:
Arbeidet med å bevare Østensjøområdet har snart pågått i 50 år. Debatten om området var langt fra mindre i 1960-årene enn på 1990-tallet. Snarere tvert imot. Med alle de kvaliteter og verneverdier på det biologiske, antikvariske og historiske plan, kan det synes som en gåte at området ikke har fått tilstrekkelig beskyttelse tidligere.
Allerede i 1952 fikk Plan- og anleggskontoret i Oslo Kommune i oppdrag å utarbeide en skisse for Østensjøområdet. Skissen inneholdt forslag om badeplasser, adgang til ro- og kajakksport, idrettsanlegg på Bogerudmyra og i sydenden skulle det bli fredningsområde for fugl. Vannet ble foreslått delt i to av en jaté hvor man kunne spasere over fra øst- til vestsiden.
Etter hvert som skissen ble kjent , vokste bekymringen hos naturvernere og forskere. Lokale krefter dannet i 1959 ”Representantskapet for Østensjøplanen”, og deres synspunkter fikk gjennomslag. De ønsket seg i første omgang idrettsanleggene og gangveien på Abildsøsiden, men deretter forkastet Representantskapet skissen fra Plan- og anleggskontoret. Man ville at naturen i størst mulig grad skulle tjene som en oase for befolkningen i Østensjøbyen. Et oppslag i Aftenposten sammenlignet Østensjøvannet med Utterslev Mose i København. Det førte til at en delegasjon fra Oslo reiste på befaring til den Københavnske Mose. Den populære og mangeårige ordfører, Albert Nordengen, var med på turen. Konservator Edvard Barth fra Universitetet i Oslo og Odd Låtun, preparent ved zoologisk laboratorie Universitetet i Oslo utarbeidet forslag til fredningsbestemmelser. Representanskapet for Østensjøplanen ville frede hele området ”ved naturvern”.
Jornalist Jon Dørsjø i Dagbladet var en av pådriverne for å få beslutningstakerne til å lytte til fagfolkene. Likevel ble det ikke tatt noen konkret beslutning om å ivareta området som en naturperle. ”Representantskapet for Østensjøplanen” spilte antakelig en avgjørende rolle for at fokus ble satt på å bevare mest mulig av naturen. Østlandske naturvernforenings småskrift fra 1965 forteller at man i Oslo kommune i prinsippet var enige om å verne plante- og dyrelivet i vannet og de nærmeste omgivelsene.
15. mars 1976 sendte Miljøverndepartementet en henvendelse til Fylkesmannen i Oslo og Akershus:
”VEDRØRENDE BEHOV FOR VERNETILTAK VED ØSTERSJØVANNET I OSLO
Østensjøvannet i Oslo er kjent som et av de mest verdifulle våtmarksområder på Østlandet så vel i ferskvannsøkologisk, botanisk og zoologisk sammenheng. Naturverninteressene knyttet til sjøen må anses som meget godt dokumenterte. Vannet har en særlig verdi som trekk- og hekkebiotop for fugl og er bl. a. oppført i Nordisk Ministerråds rapport om verneverdige våtmarker for fugl i Norden. I 1974 tiltrådte Norge en konsensus om vern av våtmarksområder av internasjonal betydning for trekkende vannfugl (Ramsarkonvensjonen). En skal i denne forbindelse utarbeide en liste over lokaliteter det skal være ønskelig å verne i Norge. Østensjøvannet er en av de lokalitetene en regner med bør oppføres på denne listen.
I løpet av siste halvår 1975 ble spørsmålet om særlige vernetiltak aktualisert p.g.a. forurensningssituasjonen og inngrep i områdene omkring vannet. Departementet mottok i den anledning henvendelser om å ta initiativ til vernetiltak i området.
En ber fylkesmannen vurdere vernetiltak og eventuelt utarbeide forslag til avgrensning og bestemmelser for et naturvernområde ved Østensjøvannet i samråd med Oslo kommune. Kommunens kontor for park og idrett har så vidt vites det administrative ansvar for utarbeidelse av skjøtsels- og arealdisponeringsplaner i Østensjøområdet. En antar at fylkesmannen bør ta kontakt med dette kontoret for å få kjennskap til eventuelle planer på et tidlig stadium i saken slik at disse kan ses i sammenheng med vurdering av spesielle vernetiltak.
En legger ved en del materiale om undersøkelser som er foretatt i Østensjøvannet. Etter fullmakt Jan Abrahamsen (s) Arne Gjellen (s)”
Brevet forårsaket befaringer, møter etc. i de nærmeste årene. Det hele endte opp med at Oslo kommune, Park- og idrett utarbeidet en skjøtselsplan for området: SKJØTSELSPLAN FOR ØSTERSJØVANNET” hvis målsetning lød:
”Østensjøvannet har med sitt store biologisk mangfold et stort rekreasjonspotensial som tiltrekker brukere fra så vel hele Oslo by som brukere fra andre kommuner. Med utgangspunkt i at det er plante/fugle/dyrelivet som er områdets hovedattraksjon, må enhver opparbeidelse - som foretas av Oslo kommene eller andre - underordne seg målsettingen om ikke å redusere dette mangfoldet. Dette gjelder også publikums bruk av områdene.”
Skjøtselsplanen ble gitt ut i januar 1979 etter at en rekke berørte parter hadde uttalt seg positivt om planen. Området var reddet for fremtiden, trodde naturvernorganisasjonene og andre berørte parter.
Kun fire år etter ble det fremmet et forslag om å bygge rekkehus innenfor skjøtselsplanens grenser, nærmere bestemt på Abildsø gårds jorder. Dette førte til at Østensjøvannets Venner ble dannet som en løs gruppe. De arbeidet for at bystyret skulle avslå forslaget om å bebygge jorden, og slik ble det.
Høsten 1988 kom det atter et byggeforslag innenfor skjøtselsplanen. Nok en gang var Abildsø gårds jorder aktuelt. Denne gangen var en av byens entreprenører bedt om å fremme et reguleringsforslag av byrådet. Forslaget lød på 400 leiligheter, vesentlig blokkbebyggelse. Etter en kort diskusjon i den løse gruppa ”Østensjøvannets Venner” ble det besluttet å danne foreningen ØSTENSJØVANNETS VENNER, nedsette et interimstyre og mobilisere for fullt mot byggeplanene. Lokalavisen Oslo 6 ble tatt med flere av møtene, og omtrent parallelt med byggesaken kom Fylkesmannen forslag til ”Verneplan for våtmarker i Oslo og Akershus”.
I dette høringsutkastet var ikke Skjøtselsplanarealet tatt med.
Tegningene illustrerer at deler av Skjøtselsplanarealet ble liggende utenfor verneforslaget. Entreprenører ville oppfatte dette som klarsignal for bygging i områdene som ikke ble omfattet av verneforslaget.
Derfor sendte Østensjøvannets Venner og Naturvernforbundet i Oslo og Akershus forslag om at hele skjøtselsplanarealet burde vernes som landskapsvernområde i henhold til naturvernloven. De aller fleste av høringsinstansene støttet dette forslaget, bl. a. Riksantikvaren. Venneforeningen benyttet ”Åpen halvtime” før bydelutvalgenes møter til informasjon om Østensjøområdets verneverdier. Avisinnlegg ble skrevet så vel i Aftenposten som i lokalpressen. Oslo 6 var en verdifull støttespiller. Det samme må sies om Nordstrand Blad. Samtidig startet Østensjøvannets Venner en underskriftskampanje. Det var ingen tvil om hva innbyggerne i Østensjøbyen ville. Ingen måtte røre Østensjøområdet. 20 500 underskrifter ble samlet inn.
ØVV fikk også møte bystyregruppene til partiene. Foreningen ble godt mottatt over alt. Man greide imidlertid ikke å overbevise bystyrets flertall i første omgang. De gikk inn for å bevare skjøtselsplanarealet bortsett fra området ved Abildsø der byrådet ønsket utbygging. ØVV hadde en mulighet igjen. Greide man å overbevise bygningsrådet, ville byggesaken bli avvist der. Anne Enger Lahstein tok saken opp i Stortinget. Ved valget i 1989 ble Østensjøsaken valgkampsak.
I 1988 ble det foreslått å bygge idrettshall nedenfor Eterfabrikken. Til tross for at Byplankontoret (Plan- og bygningsetaten) anbefalte planen, ble det aldri aktuelt å bygge hallen. Et våkent bydelsutvalg på Bøler og ØVV sørget for det. I 1989 ble det også snakk om eldreboliger nord for Almedalen. For bydelsutvalget på Østensjø var dette helt uaktuelt. Dermed var denne saken ute av bildet.
Senere i dette året dukket det opp planer om en turnhall ved nordenden av vannet. Østensjøvannets Venner slo til med knallhard, men saklig kritikk i Oslo 6 og fikk støtte fra bydelsutvalget på Østensjø. Det ble også sendt et brev til byplankontoret. Selv om Skjøtselsplanen åpnet for en liten hall i dette området, så viste utviklingen ved Østensjøvannet og dagens kunnskap at det ville være fullstendig galt å bygge denne hallen. Byplansjefen innstilte på å avvise hallen, og slik ble vedtaket i bygningsrådet. Et utspill om eldreboliger ved Bakkehavn ble heller aldri realitetsbehandlet. ØVV vaket i kulissene.
Kirkeskogen var kartlagt av medlemmer av botanisk forening i 1987 og ble betegnet som meget bevaringsverdig. Åsen var åpenbart viktig for opplevelsen av landskapsrommet rundt Østensjøvannet. Etter forslag fra Norsk Botanisk forening ble Kirkeskauen og Oppsalskrenten innlemmet i det området ØVV ønsket å verne.
Et forslag om en gigantisk blokk på rundt 200 m lang og opptil 20 m høy i Kirkeskogen ble også skrinnlagt etter innsigelse fra foreningen. Likeledes et forslag om villabebyggelse i Kirkeskogen.
I 1991 kom byggesaken på Abildsø opp. Riksantikvaren engasjerte seg og startet fredningssak av gården året etter. Venneforeningen har hatt en rekke møter med Riksantikvaren, oversendt viktige dokumenter og historikk om gården til Riksantikvaren.
I 1992 ble Østensjøvannet med våtmarker og en bit av Tallbergåsen vernet som naturreservat på bakgrunn av ”Våtmarksplanen for Oslo og Akershus”. Østensjøvannets Venner var lite fornøyd med dette og ga skriftlig uttrykk for dette til DN før endelig vedtak ble fattet. Man ble ikke hørt i denne omgang, men pressemeldingen Miljøverndepartementet sendte ut i forbindelse med fredningen varslet om at også MD ville verne større arealer:
”……. Østensjøvannet i Oslo kommune er nå vernet som naturreservat. Helheten i dette området både når det gjelder økologiske, kulturelle og landskapsmessige verdier bør imidlertid sikres for ettertiden. Hele det området som ble omfattet av Oslo kommunes skjøtselsplan fra 1979 vil bli nærmere vurdert for å komme fram til løsninger som kan bevare dette unike området for framtiden.”
Så fulgte forslag om golfbane på Abildsø. Deretter gravlund. I begge tilfeller ble sakene trukket etter utspill og saklig press fra ØVV.
Med utgangspunkt i pressemeldingen ble det, etter noen møter hos Fylkesmannen, besluttet at Plan- og bygningsetaten skulle lede dette arbeidet.
Det ble nedsatt en arbeidsgruppe bestående av representanter fra Fylkesmannens miljøvernavdeling, Vann- og avløpsetaten, Byantikvaren, Miljøetaten, Park- og idrett og Plan- og bygningsetaten. Østensjøvannets Venner ble invitert til å være bisitter i gruppa på grunn av den lokalkunskap foreningen hadde tilegnet seg.
Arbeidet ble sluttført i begynnelsen av 2001, oversendt byrådet og den 11. juni 2002 ble Østensjøområdet Miljøpark enstemmig vedtatt i bystyret. På bakgrunn av byutviklingen i de senere år kan på sett og vis dette vedtaket sidestilles med det fremsynet Oslos politikere viste da de sikret byens befolkning marka og tilgang til fjorden med øyer og holmer. .
FORENINGEN ØSTENSJØVANNETS VENNER HAR GJENNOM MØTEVIRKSOMHET OG INFORMASJON VÆRT DEN VIKTIGSTE PÅDRIVER I ØSTENSJØSAKEN
I 1997 ble Abildsø gård fredet. Året etter ble gården kjøpt av ”CENTRE FOR ENVIRONMENTAL STUDIES AND RESOURCE MANAGEMENT” CESAR. De har satt i gang et omfattende restaureringsarbeid, og Abildsø gård fremstår nå som en perle. Vannakademiet ble åpnet på Abildsø 11. april 2000 av H.M. Kong Harald og H.M. Kong Abdullah av Jordan.
I dag er Stiftelsen Abildsø gård eier. Virksomheten på gården rettet mot stort sett de samme oppgaver som det den forrige eier holdt på med.
I 1997 startet Byantikvaren fredningssak vedrørende Østensjøgårdene. Arbeidet er snart fullført. Eierne av Østensjøgårdene, familien Solbakken, har også kommet langt med retsaureringsarbeidet på den søndre gården.
11. JUNI 2002 BLE VERNEPLANEN "ØSTENSJØOMRÅDET MILJØPARK" ENSTEMMIG VEDTATT I OSLO BYSTYRE. Vedtaket innebærer en stadfestelse og anerkjennelse av hvilke verdier som finnes i og rundt Østensjøvannet og hvilken enorm betydning stedet har som rekreasjonsområde. Østensjøvannets venner fikk honnør fra bystyrets talerstol for det arbeidet som foreningen har nedlagt. Østensjøvannets Venner vil gi en ros til saksbehandlerne vi har møtt i sakens gang. De har ikke latt saken glippe. Selv om det har tatt lang tid, har det vært fremdrift hele tiden. Venneforeningen føler at vi har en god dialog med byråkratieti vår viktige sak.