Området omkring Østensjøvannet er rikt på steinalderfunn. Hele ti steinalderøkser er funnet i nærheten. Fire av disse er funnet på Østensjø gårds jorder. To av dem er fra eldre steinalder og kan være fra perioden 5000 - 3000 f. Kr. De knyttes til jeger- og fangstkulturer. En tykknakket flintøks antas å være fra «stridsøks-kulturen», en jordbrukskultur fra omkring 2.500 år f. Kr. Disse funnene kan tyde på at har vært drevet jordbruk allerede fra yngre steinalder. Selve gården Østensjø ble antagelig bebygget i eldre jernalder, kanskje rundt år 500 e. Kr. Navnet Østensjø kommer av det gammelnorske «Austansjor».Navneforskerne mener at gården først fikk navnet sitt etter beliggenheten, øst for sjøen. Deretter har vannet fått navnet etter gården - Østensjøvannet. I Håkon Håkonssons saga beskrives et slag i 1222 ved Ekornholmen i Mjøsa. Birkebeinerne og ribbungene tørnet sammen. Ribbungenes Audun Austansjor falt i slaget. Audun var med stor sikkerhet fra Østensjø gård. Ribbungene var en opprørsflokk med støtte blant mektige menn spesielt i Oslo-området. Opprørsflokken hadde også sterk tilslutning fra bøndene. Man regner med at ribbungehøvdingene opptrådte som småkonger når Kong Håkon Håkonsson ikke var på disse kanter av landet. Ribbungehøvdingen Audun Austansjor var en av disse mektige. Det er derfor rimelig å anta at Østensjø gård var en storgård med innflytelse på denne tiden. Gården fortsetter nok å ha en sterk posisjon. Svartedauen i 1349-50 la nesten hele Aker øde, men gårdene rundt Østensjøvannet slapp noe lettere unna. Østensjø gård hadde fast bosetning gjennom disse vanskelige årene. I løpet av 1300-tallet kom Østensjø inn under kirkens eiendomsemperie. Akkurat når vet man ikke. Historikerne er også uenige om hvordan dette har foregått. Med kirkens inntreden som jordeier, ble det også oversikt over eiendomsforholdene i Aker.
Biskop Eystein Aslaksson i Oslo Bispedømme, fra 1386 - 1407, fikk laget «Røde bok» i1396- en oversikt over samtlige av bispesetets jordeiendommer. Østensjø var ført opp som bispegods. I 1876 kom det for dagen et pergamentbrev som viste at biskop Jon (1373 - 1385) i 1382 hadde makeskiftet et halvt merkebol i jord i Runå (Nes på Romerike) mot tilsvarende på Østensjø. I 1396 eide bispestolen langt mer enn dette. Rundt år 1400 regner man med at kirken eide 82% av all jord i Aker, mens 3% var eid av Kronen. Resten var i privat eie. Situasjonen var omtrent slik frem mot reformasjonen i 1536. Østensjø var bispegods. Gårdene på Etterstad, Vålerengen, Bryn, Skøyen, Oppsal, Østensjø, Rustad, Manglerud, Ryen og Ekeberg lå alle under Oslo bispestol frem til reformasjonen. Bispesetet dominerte med andre ord i dette området på 1400-tallet.
I 1536 ble reformasjonen innført ved påbud fra Kongen. Eiendommene som lå under den katolske kirke ble nesten alle overtatt av Kongen. Han var dermed den største godseier i Aker. Rundt århundreskiftet eide kronen godt over halvparten av all jorda. Ti prosent var privat og resten kontrollerte kirken. På grunn av pengemangel hadde ikke kronen annet valg enn å selge eller bygsle bort eiendommene.
I 1660 ble eneveldet innført og salg av kronens gods skjøt stor fart. Eiendommer som tidligere var pantsatt, ble nå solgt til dem som hadde panterettigheter. Eiendomsforholdene i Oslo-området gjennomgikk derved endringer.
Omkring 1700 eide kronen kun 1% av jordegodset i Aker. Rundt 85% av eiendommene var på private hender. Resten tilhørte kirken.
Det var likevel ikke den alminnelige Aker-bonde som eide gårdene. Det var først og fremst velstående byborgere som hadde råd til å sikre seg krongodset. Kortfattet kan vi si at før 1650 var embedsmenn den ledende eiendomsgruppen. Deretter overtok de store skogeierne og den nye plankeadelen det meste av godset. Fram mot 1800-tallet overtok de rike handelsmennene i Christiania Akersgårdene.
Jordeiendommene var samlet på relativt få hender. Det meste av kunnskapen om gårdene er naturlig nok om godseierne. Brukerne vet vi dessverre alt for lite om. Men utviklingen gikk som seg hør og bør i retning av at brukerne overtok gårdene. Omkring år 1800 eide bøndene ca. 40% av Aker-gårdene. Som vi skal se, gjelder denne utviklingen også Østensjø gård.
Fra 1536 til 1660 var Østensjø i kronens eie. I denne perioden ble Østensjø drevet som et vanlig gårdsbruk. I registeret til "Rente til Aggershus" fra 1560 kan man finne navnet "Grim Østensö". Han var brukeren på den tiden og skattet 1 pund i året. Den første som bygslet Østensjø gård var oberberghapumann Kristofer von Hönneken. Fra 1651 bygslet han både Østensjø og Nordre Skøyen. Han skjøttet eiendommen dårlig. Bygningene forfalt. Gården ble drevet som en plass under Skøyen.
I 1656 ble Østensjø delt i to selvstendige gårder, og bygslet bort hver for seg. Søndre Østensjø ble bygslet bort til Gulbrand Lauritsön, og Nordre Østensjø til Halvor Kjeldsen. Navnet Anders Østensjø er å finne i fogdregnskapene fra 1656. Han hadde betalt 60 riksdaler for å bygsle Østre Skøyen med underliggende ødegård. Anders Østensjø hadde overtatt Skøyen etter von Hönneken, men ikke Østensjø. Navnet kan tyde på at han var den tidligere brukeren til von Hönnekens eiendommer, og at han fikk mulighet til å overta disse da oberberghauptmann endøde.
I 1657-58, ble Østensjøgårdene drevet Povel og Gulbrand Østensjø for Lauritsön og Kjeldsen.
De to gårdene hadde tilsammen 5 hester, 13 kyr og 7 sauer. Det store antall hester tyder på at det lå en del skog under Østensjø. Siden ferdselsveien fra Enebakk og inn til Kristiania gikk gjennom tunet på gårdene, så lå jo mulighetene tilrette for biinntekter på samferdselssektoren.
Vi skal nå følge Nordre Østensjø gårds skjebne fram til 1730.
Paul Torstensoon Arneberg fikk bygsle gården av Kronen allerede i 1658. I avtalen lå også leie av Ellingsrud gård nord i Østmarka. Den 16. April 1663 fikk han kjøpt Nordre Østensjø.
Paul Torstensson og broren Oluf, som vi skal høre om senere, var fra den kjente Arnebergslekten. Arneberg gård i Hof i Solør var familiens hovedsete. De var blant denne rike jord- og skogbruksbygdas desidert største gårdeiere der de styrte over 21 større bruk. Trelasthandel var en av grunnpilarene i Arnebergfamiliens dominerende posisjon på 1600-tallet. Inngifte styrket deres plass blant gårdeierne i Solør ytterligere. Colbjørnssonslekten er en velkjent gren av Arnebergfamilien. Paul Torstensson ble født på Arneberg. Han reiste tidlig til Christiania og startet med handel. Han eide en del småbruk i forskjellige bygder. Jordegodset hans var neppe særlig verdifullt. Paul eide også Reppeshuus Jernverk i Vinger, og han ble omtalt som "Velfornem Handelsmann og Borger" i Christiania.
I 1692 overtok sønnen Oluf Paulsson etter at Paul døde. Oluf hadde neppe farens evne til å styre økonomien og kom i pengemangel. Han måtte pantsette Tøyensaga ved Akerselva med sikkerhet i Nordre Østensjø. Obligasjonen ble senere overdratt til Cornelius Griflow mot 900 riksdaler da Oluf Paulsson ikke greide å løse ut gården igjen. Bytinget fastslo at da ingen betaling kunne mottas i minnelighet, tilfalt gården Griflow. Allerede 16. august 1712, snaut et år etter, ble obligasjonen overført til Magister Jonas Ramus, sogneprest i Norderhov på Ringerike.
Ramus var i 1680-årene kapellan i Sørum kirke i Akershus. Her var Colbjørn Torstensson sogneprest. Jonas Ramus ble meget forelsket i sogneprestens datter, Anna Colbjørnsdatter. Da hun var 15 år (!), giftet de seg og allerede 5 år senere hadde paret fått 5 barn. Anna er bl.a. kjent for sin innsats i slaget ved Norderhov på Ringerike. Ved list lurte hun svenske tropper i bakhold. Jonas Ramus var en dyktig historiker og skrev ”Norges Kongers historie". Samtidig passet han godt på arbeidet som prest. Boka ble menigmannens vanligste Norgeshistorie på den tiden. Jonas Ramus døde i 1718 og enken Anna solgte Nordre Østensjø til sin bror Jacob.
Salgsavtalen mellom søsknene er et artig dokument å
lese
"Kjender jeg gjør at jeg af fri Vilje og veberaad Hu og Sinde
haver solgt, skjødt og afhændet, saasom jeg hermed aldeles
sælder, skjøder og afhænder fra mig, mine Børn og
Arvinger til min kjære Broder Jacob Colbjørssøn og hans
Arvinger min halvpart udi den Gaard Østensiø, beliggende udi
Agers Herred, som Haagen Jenssøn paabor, og skylder et halvt Skippund og
halvtredie Lispund Tunge med Böxel og Herlighet, hvilke foreskrevne 12 1/2
Lispund Tunge udi nevnte Gaard Østensiø med Böxel, Landskyld
og Herlighet udi Ager, Eng, Skoug og Mark, inden- og udengjerds, til Fields og
Fiære, med alt hvis som nu tilliger og af Arilds Tid tilligget haver,
intet medtagen i nogen Maade, herefter maa og skal følge min for
ommeldte Broder Jacob Colbjørnssøn og hans Arvinger (som tilfera
udi den anden Halvdel udi Gaarden Østensiø er den rette
Odelsmand) til fast og fuld Odel og Eiendom, saasom min Broder haver efter
vores Forening betalt mig fornøielig hvorfor jeg og mine arvinger
kjender ingen Ret eller del af have til udi beskrevne 12 1/2 Lispund Tunge
efter denne Dag, mens hermed jeg fra mig og mine Arvinger tilstaaer nevnte min
Broder Jaco Colbrjønsson og hans Arvinger dette Kiøb under alle
de Vilkaar, som lougens tilforplikter den Sælgende at kiende
skadesløs for hver Mands tiltale i alle Maader.
Til Bekreftelse
under min egen Haand, saa og ombedes min Velærverdige Hr. Daniel Ramus
samt min Broder Kield Colbjørnssøn tre yderligere Stadfestelse
tillige med mig at underskrive og forsegle.
Datum Nordrehous Prestegaard
den 3 Augusty 1718"
Jacob Colbjørnssøn burde jo ut fra denne omstendelige og meget spesifiserte kontrakt beholdt Nordre Østensjø i årtier. Men den gang ei… Allerede 16. august 1720 solgte han gården til Jonas Ramus og Anna Colbjørnsdatters sønn Daniel (!) etter avtalt pris, forteller kontrakten.
Daniel Ramus hadde overtatt som sogneprest i Norderhov etter sin far. Daniel døde ugift i 17, og Nordre Østensjø ble nok en gang ført over til moren Anna Colbjørnsdatter.
Tre år senere blir Nordre igjen solgt. Haagen Jenssøn, brukeren på Nordre og eieren av Søndre Østensjø, kjøpte Nordre gård av den mektige Anna Colbjørnsdatter. Arnebergfamiliens nesten 70-årige eie av Nordre Østensjø var dermed avsluttet.
Den 6. april 1662 ble det nedsatt en komité som tydeligvis skulle få fortgang i salg av Kongens Akersgårder. Komitéen sørget for at Oluf Torstensson fikk kjøpt Søndre Østensjø i 1666. Oluf var en eldre bror av Paul Torstenssøn, og Arnebergslekten eide derved begge Østensjøgårdene. Oluf var også en dyktig handelsmann, men neppe fullt så velstående som sin yngre bror. Torstenssønbrødrene drev ikke sine gårder selv, men forpaktet dem bort til ulike personer. En mann ved navn Peder Iversen forpaktet begge gårdene i lang tid.
I 1697 døde Oluf Torstenssøn. Han hadde eid Søndre Østensjø i 31 år. Enken Christense solgte gården til Olufs nevø, pastor Jacob Colbjørnsson, bror til Anna Colbjørnsdatter. Altså var begge Østensjøgårdene fortsatt i Arnebergslektens eie. Frem til 1719 gikk alt vanlig for seg - Jacob Colbjørnssøn leide ut gården fra 1710 til 1719 til Haagen Jensson. Da skjedde det svært uvanlige at brukeren kjøpte gården av Jacob.
Mye tyder på at Haagen Jenssøn feilberegnet sine økonomiske forpliktelser. Han måtte faktisk selge gården tilbake til Jacob Colbjørnssøn allerede året etter. Pastoren hadde jo omtrent samtidig solgt Nordre Østensjø til sin nevø Daniel Ramus. Jenssøn kom imidlertid meget sterkt tilbake, to år senere kjøpte han Søndre Østensjø, denne gang for godt. På den tiden var det sjelden at eieren av en gård drev den selv. Jenssøn sørget for at Søndre ble hans. Han og etterkommerne drev gården i ca. 60 år.
Etter kjøpet av Nordre Østensjø i 1730 eide Haagen Jenssøn nå hele Østensjø gård. Han beholdt den fram til sin død åtte år senere.
Vi minnes Anna Colbjørnsdatters beskrivelse av Østenjø i salgsdokumentet av 1718. La oss se nærmere på hva slags "herligheder" som fantes på Østensjø.
En "Examinationsprotokoll" fra 1723 for Aker gir oss noe av svaret:
Gårdsnummer 27, Østensjø 1 Husmandsplass Skoug til fornøden Gjerdsel og Brændsel. God Jord og Extraordinaire til Kor Sæd:
Hvor denne husmannsplassen lå, vet vi ikke. Det lå en del skog under gården. Det var imidlertid ikke nok til å benytte tømmeret til salg. Fortegnelsen over viser at jorda var god og at Haagen Jenssøn må ha vært en dyktig jordbruker. Antall dyr på gården var stabilt i lengre tid.
I 1657-58 var det flere hester på gården enn det vi ser over. Ved Haagen Jenssøns død i 1738 var det tyve kyr, fire hester, åtte voksne geiter, seksten sauer, fem voksne griser, fire grisunger og to gjess.
Størst var fremgangen på såkornet seksten tønner havre. Det er tydelig at overtakelsen av hele Østensjø gård ga Haagen betydelig fremgang.
Nordre og Søndre Østensjø gård ble styrt av Haagen Jenssøn og Berte Baatelsdatter fra 1730 til 1748.
Haagen Jenssøn hadde med kjøpet av Nordre Østensjø, kontrollen over begge Østensjøgårdene. For kuriositetens skyld kan nevnes at det i 1738 fantes to bøker på gården - Dr. Casper Brochmans Huspostil og en bibel. Haagen døde i 1738.
Berte Baatelsdatter, enken etter Jenssøn, satt selv med gården en tid etter mannens død. Den eldste sønnen, Jens på 22 år, stod antakelig for driften. Haagen Jenssøn og Berte hadde ytterligere seks barn - Lars, Anne, Maren, Jacob, Inger og Berta. Skifteretten påla Berte og farbroren å sørge for at barna fikk opplæring.
"Forøvrig tilholdes Enken Berte Baatelsdatter at hun sine smaa og umyndige Børn udi Gruds frykt alle Christelige Dyder saaledes oplærer og opelsker, som hun for Gud i Himmelen og Øvrigheden paa Jorden vil være bekjendt og ansvarlig".
I en alder av 32 år kjøpte Jens Haagensøn Søndre Østensjø gård av sin mor. Overdragelsen fant sted den 17. mars 1748. Skjøtet forteller at sønnen skulle få "søndre Eng, item af Agre østre Jordet, Stuve og Kox-jordene".
Selv behold Berte "nordre Engen og af Agre Mellem-Jordet, Baas og Løe-Jordene".
Gården hadde fremdeles bare en husmannsplass. Den skulle de ha til felles nytte og bruk.
Etter å ha vært eier og bruker av Søndre Østensjø i 34 år, solgte Jens Haagensøn gården til Karen Abrahamsdatter. Hun satt med gården fra 12. februar 1782 til 30. mars 1785. Da kjøpte Ditlev Wilhelm Falkenberg Søndre Østensjø. Han var apoteker i Kristiania, ugift og bodde på bruket. Akers folketelling fra 1801 forteller oss at Ditlev var gårdbruker på full tid. Jorbruksdriften kunne ikke ha gått så dårlig, for han hadde tre tjenere og en husholderske i sin tjeneste. Den tidligere apoteker var over 70 år da det nye århundrede tok til. Derfor er det sannsynlig at tjenerskapet også var aktive i gårdsdriften.
Rundt 1800 fikk Falkenberg reist nåværende drengestue. Dette er den eldste bygningen som står på gården.
Ungkaren Ditlev Wilhelm døde i 1807, og søstersønnen Frantz Peckel arvet Søndre. Allerede 13. august 1811 kjøpte den meget kjente og omtalte Christianiaborger Jørgen Young gården. Kjøpmann Young var født i Vinger i 1784. Han var en meget dyktig forretningsmann og arbeidet seg fram til å bli en av byens fremste menn. Ifølge ligningen var han Christianias rikeste mann i årene 1833-34. Han ble valgt inn på Stortinget i 1821 sammen med Marcus Pløen og Even Stenersen. De tre nevnte var kjøpmenn, og med seg hadde de høyesterettsassessor Andreas Arntzen. Kremmerne var fra den såkalte "Christiania-opposisjonen" - en motpol til den kongetro kretsen rundt Paléet. Her bodde den svenske stattholderen. På denne tiden ble byen styrt av kongelige embetsmenn og en forsamling borgere på tolv Young satt fra1816 til 1835.
I Storgata 1 holdt han et meget stort hus i fornem stil. Her holdt det til en opposisjonsklubb. I alt 7 tjenestejenter og 8 -gutter arbeidet i huset hans. Selv om han hadde slått seg fram på handel, var det bare en del av hans virksomhet. Denne geskjeftige forretningsmannen var skipsreder, drev trelasthandel, tegl- og fajanseverk på Ensjø, annen småindustri samt ølbryggeri, senere Schous bryggeri. Han sikret seg en rekke eiendommer i Christiania (f.eks. Youngsløkken - der Youngstorget ligger i dag) og i Aker bl.a. Rustad, Sarabråten, Ellingsrud, forpaktningsrett til Bogerud foruten Søndre Østensjø.
I 1814 bygde Jørgen Young låven på gården. Det er verdt å merke seg at den ble bygget i empirestil som drengestua.
I 1837 døde forretningsmannen. Svigerdatteren hans arvet gården og forpaktningsretten til Bogerud. I januar måned det påfølgende år solgte hun Søndre Østensjø og forpaktningsretten til Halvor Haagenssøn Tveter. En ny, lysende epoke i gårdens historie ble innledet.
Etter å ha solgt Søndre Østensjø gård til sønnen Jens, beholdt Berte Baatelsdatter Nordre frem til 3. april 1861.
Hun var gammel og svak og solgte gården til Lars Haagenssøn. Fjorten år etter døde Lars. Det ble såkalt samfrendeskifte. Nordre ble etter skiftet overført til enken Marthe Gundersdatter og barna Berte Larsdatter, Haagen og Lars Larssønner. I september 1792 overtok eldstesønnen Haagen gården alene.
Folketellingen av 1801 forteller oss at atskilig flere personer bodde på Nordre Østensjø enn på Søndre. Det er derfor sannsynlig at Nordre var den største gården av disse to. Haagen Larssøn med kone og to barn, konas bror og to tjenestejenter, en dagleiet husmann uten jord, og Nils Larssøn med kona Marte bodde på gården.
Den tidligere nevnte Elling Larssøn, hans kone Agnete og deres ugifte datter Maren nevnes som beboere på husmannsplassen. Nok et par personer nevnes tilhørende Nordre.
Etter noen år overtok Haagens sønn, Lars Haagenssøn Østgaard gårdsbruket.
Halvor Tveter ble født 1. januar 1807 på gården Tveter ved Semsvannet i Asker. Faren het Haagen Hansen og moren Eli Pedersdatter Berger. Slekten var stor og mektig og forbindes bl.a. med Ringi-, Oust-, Riis-, Stubberud-, Blindern- og Disen gård.
Halvor vokste opp på Tveter og tok navn etter gården. Han var meget dyktig med hendene og kunne smi, snekre, tømre og dreie bedre enn de fleste. Etter opphold hos slektninger i Førde og ved Hamar dro han tilbake til Asker. Veien over åsen til Lier og gården Holtsmark var ikke lang, spesielt ikke for Halvor som hadde forelsket seg i datteren der. 20. juni 1834 giftet han seg med Nikoline Holtsmark. (Hun hadde med seg en gjev eikekiste inn i ekteskapet, rikt pyntet og forsynt med initialene NT og årstallet 1623. Den hadde tilhørt Karen Lucht, gift med Christianias første borgermester Nils Toller. Kisten er nå gitt av familien til Akershus slott der den kan beskues i Christian den 4.s sal).
Den første tiden bodde de hos Halvors foreldre på Tveter. Deretter flyttet de til Semsvannets andre side. Her hadde Haagen en annen av sine eiendommer - gården Øvre Sem - der en av Landbrukshøyskolens avdelinger nå ligger. Hovedbygningen på Sem er reist av Halvor Tveter. Her ble ekteparets to første barn født. Halvor var til stadighet på jakt etter mer jord. Han slo raskt til da Søndre Østensjø skulle selges. Den 28. desember 1837 var kjøpet et faktum. Gården ble hans for 4000 spesiedaler - derav ble 1250 spd. betalt kontant til Karen Young. Eiendommen overtok Nikoline og Halvor med en gang og i løpet av sommeren var familien innstallert. På gården ved Østensjøvannet i Aker lå forholdene til rette for denne nevenyttige, unge manns virketrang.
Det var nesten ikke måte på til aktivitet: Nytt våningshus, utvidelse og forbedring av jordene, nye jorder ble brudt opp, hage ble anlagt, trær tatt med fra Asker ble plantet, forpaktning av jorda ved Bogerudmyra. Som om ikke dette var nok, kjøpte Halvor Nordre Langerud på drøye 160 mål da han fordi han syntes gården var for liten. Selger var Jørgen Wetlesen på Abildsø. Prisen i 1845 var 155 spd.
Ny grøfting, ny oppbrytning av jord, behov for mer lagerplass til jordas grøde, ny låve måtte bygges og ny adkomstvei, nå til Enebakkveien da den gamle over Oppsalåsen og Skøyengårdene var tungvin og i dårlig stand.
Halvor forpaktet en del av Nordre Østensjø og makeskiftet denne jorda med Lars Haagenssøn Østgaard i 1846, slik at grensen mellom gårdene ble veien mellom tunene.
Selv om alt dette høres voldsomt ut i dag, må en være klar over at Halvor Tveter var en forsiktig mann, men god planlegging og hardt arbeid ga resultater. Østensjø gård ble under ham en av Akers største og mest veldrevne gårder.
Tveter var nysgjerrig på nye driftsmetoder og var blant landets første som dyrket turnips i stor målestokk. I 1862 vanket det til og med medalje for turnipsen fra Østensjø ved "The Royal Horticultural Society's" utstilling i London.
I 1853 skaffet han seg en "Stationær Dampmaskine til Hakkelsesbeskjæring og Dampkogning av kreaturfoderet".
De alte opp krøtter på gården og solgte melk til byen.. Halvor Tveter ble betegnet som en statelig mann, med rank holdning, over middels høy med kraftig hårvekst og kinnskjegg, stillferdig, men lun og spøkefull. Mange jordbrukere spurte Tveter om råd. Unge menn fikk sin praktiske landbruksutdannelse på Østensjø.
En så dyktig mann ble selvsagt benyttet til offentlige oppdrag. Han var medlem i formannskapet i Akeri flere år, av Akers sparebanks Direksjon fra 1857-71 (en ulønnet oppgave på denne tiden), medlem av Aker kommunes fattigkommisjon, medlem av takseringskommisjonen for Kongsvingerbanen, medlem av byggekomiteen for Østre Aker kirke, osv. osv.
Ved den store veiutbyggingen i Aker som ble i 1855, ble Halvor Tveter valgt inn i anleggskomiteen for Østensjøveien og Lambertseterveien. Denne veiforlengelsen ble kalt "Polskpassveien" på folkemunne. Bygdesladderen ville ha det til at veien skulle gjøre det lettere for eierne av Manglerud, Skøyen, Hellerud og Østensjø å komme sammen for å spille kort.
Nikoline Holtsmark Tveter var en røslig kone, stor, men rask og rørig med et utrolig godt humør. Hun nøt stor anseelse for sin dyktighet som husmor. Mange ungjenter kom til Østensjø for å lære av henne. Alltid var husholdningen på Østensjø usedvanlig stor. Den var et speilbilde av den enorme gårdsdriften.
Husmennene og arbeiderne hadde kosten. I tillegg tok Nikoline imot ungdommen med åpne armer. "Mor Tveters" gjestfrihet var viden kjent.
Nærmest til daglig kom fremmede innom. Som seg hør og bør deltok selvsagt Tveters i den store selskapeligh Tveter ble rammet usedvanlig hardt. I årene 1839-49 mistet Nikoline og Halvor seks barn. Spesielt sorgfullt var det i 1849 da Emilie Karoline, Anette Kamilla Augusta Kristine og Evenda Barbra Katinka alle døde i løpet av to måneder. De seks barna er gravlagt på Oslo kirkegård. Halvors foreldre sovnet også inn dette året, og de gamle på Østensjø ble nedbrudt av sorg og sykdom. Det var ikke på tale å overta gården Tveter i Asker. Den ble solgt.
Det var neppe mulig for eieren av Nordre Østensjø gård å konkurrere i begivenheter med Halvor Tveter på nabogården. Lars Haagenssøn Østgaard solgte gården til sin sønn, Halvor Larssønn Østgaard i 1850. Østgaard greidde ikke å styre økonomien sin, og 13. april 1868 var det tvangsauksjon. Ingen ringere enn konsul Thomas J. Heftye fikk tilslaget. Det viste seg snart at han først og fremst hadde interesse av Nordre Østensjøs skoger som grenset inntil eiendommen hans på Sarabråten. Derfor behold han skogen og solgte resten av Nordre til Halvor Tveter for 6050 spd. Østensjøgårdene var igjen samlet på to hender.
19. juni 1875 ble hele Østensjø gård solgt til Haakon Tveter - Nikoline og Halvors sønn.
Haakon Tveter ble født 2. januar 1844 på Søndre Østensjø, foreldrene Halvor og Nikoline Tveters gård. Han kom til å føre farens jordbrukstradisjoner videre på en meget respektfull måte. Odelsgutten Haakon ble fra første stund oppdratt og utdannet med tanke på at han skulle bli jordbruker. Halvor passet på å ha ham med seg i daglig virke. Slik fikk Haakon en glimrende opplæring. I årene 186063 fikk han praksis hjemme på gården. Parallelt leste han engelsk og bokholderi og tok undervisning i hagebruk. I årene 1863 til 65 var han student på Landbruks-høyskolen på Ås. Der tok han «Examen med Udmerkelse». Kunskapene delte han med elevene fra Vinterlandbruksskolen. De var i praksis på Østensjø. I tillegg holdt han på med landmåling.
I 1867 ble Haakon ansatt som forvalter av Ladegaardsøens Hovedgaard (Bygdøy Kongsgård). Der fikk han bruk for kunnskapene sine. Han drev Kongsgården frem til et mønsterbruk. Han fikk rikelige muligheter til å praktisere sine jordbrukskunnskaper. Gjennom utenlandsreiser besøkte han en rekke utstillinger og mønsterbruk. Han deltok også på utallige jordbruksmøter.
Den 16. juli 1872 giftet han seg med sin utkårete, Agnes Rotnes.
Haakon Tveter var derfor vel forberedt da han den 19. juni 1875 kjøpte Østensjøgårdene, Nordre Langerud og forpaktningsretten til Bogerudmyra av foreldrene sine. Kjøpesummen var 20 000 spesiedaler. De gamle flyttet inn i det nyrestaurerte våningshuset på Nordigården.
Den 10. september samme år døde Halvor. Nikoline sovnet inn den 13. oktober 1883. Bare 17 dager etter at Halvor døde, fikk Østensjø gård et fornemt besøk. Hennes Majestet Dronning Sophie, kronprins Gustaf og tre prinsesser av Waldock hadde tatt veien opp fra Kristiania for å avlegge en visitt på gården. De kongelige med stort følge tilbrakte flere formiddagstimer på Østensjø.
Det var litt av en storgård som trettiåringen overtok. Halvor hadde utvidet bruket fra 300 til 700 mark. I noen år forpaktet Haakon i tillegg Abildsø gård. Fra 1901 var også deler av Ulsrud gård i hans eie.
Den unge mannen la mange av sine krefter inn på at Østensjø skulle drives som et moderne mønsterbruk. Oppgavene var mange. Han fortsatte også med å ta i mot landbrukselever; blant dem statråd Joh. E. Mellbye.
Haakon Tveter satte navn på jordene. Tegning: Per Knoph.
Haakon Tveter var en naturbegavelse når det gjaldt administrasjon og organisering. Han fikk anledning til å utfolde sine talenter i et langt virke i kommunalpolitisk tjeneste. Vi lar avisen Akersposten berette for oss:
«Ved sidste valg i Akers sparebank gik Sekretær Haakon Tveter, som før meddelt, ud av Bankens Direktion, efter at have været dens medlem uafbrudt i 28 Aar Endnu staar han derimod midt oppe i det kommunale Virke, men det var dog først efter sterke og indtrængende Opfordringer, Hr. Tveter for vel et Aar siden endnu en gang paatog sig det byrdefulde Hverv som medlem af Formanskabet og Viceordfører. I Anledning af hans Fratræden fra Bankens Direktion vil vi nedenfor gi en Oversigt over en virksomhed, som hører til de mest omfattende i Aker Kommunes Historie.»....
Tveters dyktighet og arbeidsevne ble også benyttet i det offentlige liv. Fra han var ferdig på Ås og bortimot resten av sitt liv var han aktiv høyt og lavt i Aker kommune. Allerede i 1868 ble han medlem av Direksjonen for Aker Sogneselskab. Her satt fram til 1882. I de elleve siste årene var han enten formann eller viseformann. Rett fra Aker Sogneselskab gikk veien til Direksjonen i selskapet for Norges Vel der han var medlem i 1882 til 84. I 1884 ble han ansatt som sekretær i Norges Vel, en stilling han hadde i rundt 14 år. Selskapet gjennomgikk en betydelig omlegging under ledelse av Tveter. I perioden han var ansatt i her, var han også redaktør av selskapets tidsskrift. Fra 1882 og seksten år fremover redigerte han Morgenbladets Landbrugstidende.
Den 27. februar 1878 ble det nedsatt en komité om deling av Akers herred. Innstillingen var klar 25. oktober 1879 og Tveter var en selvskreven deltaker. Videre var han medlem av skattelovskomitéen av 1880, veikomitéer i 1877, 80 og 83. De behandlet spørsmålet om naturalarbeidets avløsning.
Aker kommune kjøpte skogene omkring Nøklevann i 1897. Tveter var formann i styret for disse skogene, medlem av Østre Akers kirketilsyn og styret for menighetenes lønningsfond.
I en årrekke var han medlem av Akers og en kort tid av fattighetskomitéen. Tveter har antagelig vært innom alle mulige kommunale komitéer bortsett fra likningskommisjonen. Hvordan var han som politiker? Vi lar «Akersposten» overta igjen:
«Hr. Tveters kommunale Virksomhed har strukket seg over et saa langt Tidsrum, at han har faaet se Kommunens Udvikling ske med en rivende Hurtighed fra en forholdsvis enkel Landkommune til en af Hovedstaden Nærhed sterkt paavirket Kommune med et stort administrativt Apparat.
Ordførerstillingen er under alle Omstændigheder byrdefull og har altid været det; men Tveters Ordførertid har faldt i en Tid, da Formandskabets hele Kontorpersonale var en Sekretær som anvendte en del av sin Tid i Kommunens Tjeneste. Hvilket forøget Arbeide der under disse Omstændigheder maatte falde paa Ordføreren personlig, behøver ikke at paapeges.
Den første tekniske Funktionær i Aker var Ingeniør Bay, der ansattes fra 1884 med 14 mod 14 Stemmer, i det Ordførerens (Tveters) Stemme gjorde Udslaget. Den Letsindighet at ansætte en Ingeniør i kommunen vakte dengang stor Forbitrelse og gav Anledning til en voldsom Agitation mod Tveter. Sagen var, at Tveter havde fuldt aabent Øie for de Krav, som Kommunens voksende Udvikling reiste; men da Nitiaarenes Flothedsraseri gik fra Kristiania ud i Aker og smittede det kommunale Styre ogsaa her, viste det seg , at Tveter ogsaa var det kolde, klare Hoved, som ikke lod seg rive med av Jobbefeberen. Han havde levet længe nok til at se disse periodisk tilbagevendende Bølgeslag i den økonomiske Udvikling, og han saa Nødvendigheden af at indrette sig med det for Øie, at der vilde komme magre aar efter de flotte. Han blev derfor i Nitiaarene Sparemanden, der stemte mod Oprettelse af den kommunale Pensionskasse. Han var mod Indførelsen af Byggereglerne. Under disse Afgjørelser staar Tveter ofte omtrent alene, og hans Modstand med alt dette var saagodtsom uden Virkning. Men senere Tiders sørgelige Erfaringer har allerede givet ham Ret i meget. Nu gaar Bestræbelserne ud paa at indskrænke Jobbetidens flotte Foranstaltninger, for hvilke Skatyderne nu maa svide. Men det er ingen let Sag.
Tveter har under alt dette dog ikke godt træt; hans Arbeidsevne og Virkelyst synes uopslidelig. Han er ikke af de smidige Naturer, som føier sig elastisk efter de vekslende Strømninger og Stemninger. Tvertom har hele hans Livsvirke været baaret af et bestemt, udpræget individuelt Syn paa det offentlige Livs ledende Principer, og der kan neppe peges paa et eneste Exempel, hvor han har bøiet eller firet paa sin Overbevisning under Opinionens Tryk.
En saadan Mand vil uvægerlig komme til at staa i mangen Dyst, og det vil ofte se ud for dem, der kun kommer i fjernere Berøring med ham, som han er en steil og lidet tilgjengelig Natur.
For mange staar Tveter ogsaa i dette Lys, og det er et uudsletteligt Bevis for hans store dygtighed og for den ubegrænsede personlige Tillid han nyder, at han tiltrods herfor altid har været trukket frem af sine Sambygdinger ved alle Valg. Han staar i vort kommunale Liv tilbage fra en Tid, der udmerkede sig mere ved sterke Karakterer og udprægede Personligheder end den nærærende Tid, en staut og kraftig Skikkelse som virker sterkt kontrasterende mod de mange smidige og opportunistiske yngre Mænd som vor Tids parlamentariske og kommunale Liv gjennemgaaende har kaldt paa Skuepladsen, en Iakttagelse, der gjælder Aker saavel som kanske de fleste andre Valgkredse i vort Land.
Tveter er Indehaver af Kongens Landbrugsmedalje fra 1876. Han blev Vasaridder i 1886, Olafsridder i 1904 og Danebrogsridder i 1906».
På Østensjø gård gikk livet sin gang. Haakons kone, Agnes, skjenket ham seks døtre, Borghild, Haldis, Agnes, Dagny, Valborg og Aagot. Agnes hadde antagelig et sterkt sosialt sinnelag. Ved konge-lig resolusjon ble hun oppnevnt som medlem av kontrollkommi-sjonen for Dr. Dedichens sinnsykeasyl for et tidsrom av 6 år fra 1. januar 1909. I perioder ble store deler av gården leid bort. Dette var vel helt nødvendig dersom Haakon Tveter skulle rekke alle sine offentlige gjøremål. Den 30. januar 1930, like etter sin 86. fødselsdag døde Haakon Tveter på Østensjø gård. Et langt, rikt og arbeidssomt liv var slutt. En «høvding» var borte.
Dagny døde bare 22 år gammel. Agnes giftet seg med Simon Smith i 1903, og paret flyttet mye omkring i ladet, da mannen var offiser og bergingeniør. De øvrige søstrene ble boende på Østensjø gård. Valborg overtok ansvaret etter faren. Hun var utdannet husstellærer, og var spesielt dyktig i praktiske gjøremål. Dessuten behersket hun organiseringens kunst til fingerspissene. Hun elsket å være med faren og fikk god opplæring av ham om landbruk. Valborg var meget glad i barn og alles tante.
Arbeidsfordelingen på gården var blant annet at Aagot hadde ansvar for lintøy og sølvtøy, Halldis hadde ansvaret for blomster, Borhild hadde ansvaret for oppvasken. Den tok hun alltid alene fordi hun likte å gjøre dette på sin egen måte. Halldis var kasserer i Akers sparebank i Grensen. Hun var en snill og ordentlig dame. I løpet av sin tid som kasserer opplevde hun å bli ranet. Det var det første ranet i Sparebankens historie. Borghild og Aagodt var adjunktutdannet og underviste i matematikk på henholdsvis Aars & Voss og Foss høyere skoler.
Agnes og Simon Smith fikk fem barn. Dagny ble født i 1905. Deretter kom Haakon, Ditlef og Agnes med omtrent to års mellomrom. I 1920 ble den yngste, Anne Margrethe født.
Valborg var dyktig til å holde familien samlet uten at det oppstod gnisninger. I 1954 døde hun. Aagot, som hadde gått av for aldersgrensen, overtok da ansvaret for gården.
Besetningen var 8 melkekuer, 2 hester samt griser og høns. I 1963 sluttet de med dyr på gården. Haakon Smith drev jordveien frem til 1972. Han leverte lenge høy til vognmennenes hester i byen. Et kjent bilde av Haakon Smith der han kjører høyvogn i Akersgata i 1954 henger i Oslo bymuseum.
Familien sørget for at hageanleggene på Nordre og Søndre til enhver tid var velstelte. Østensjøveien gikk mellom gårdsanleggene og i praksis over tunet på Nordre. Da den nye Østensjøveien åpnet i 1956, syntes Agnes det ble kjedelig at ingen biler kjørte gjennom gården lenger (!).
I 1972 døde Aagot Tveter. Fra dette året ble Ditlef Smith bestyrer av sameiet Østensjø gård.
Begyggelsen presset seg sakte, men sikkert ned mot Østensjøvannet. Østensjø gårds eiere måtte også selge unna en del av eiendommen.
I begynnelsen av 50-årene ble åsen mot Bøler solgt, og bebyggelsen i Jøranstien og Protonveien kom. Området der Eterveien borettslag ligger, ble solgt for en billig penge til Oslo kommune i 1959. Avtalen var at det skulle bli hageparseller her. Kommunen brøt avtalen og bygde rekkehus. Familien prøvde å få det offenlige til å overta gården. De så potensialet i hva den kunne bli for allmennheten, men Stat og Kommune vendte det døve øret til. Ditlef døde 30. november 1991. Han og søsteren Anne Margrethe Møkleby ble tildelt ”Sothøneprisen” av Østensjøvannets Venner i 1990 på bakgrunn av sin postive innstilling for Østensjøområdet.
I 1975 flyttet Anne Margrethe og hennes mann Bjarne inn i hovedhuset på Nordre. Hennes eldste bror Haakon bodde i 2. etasje.
I 1997 ble gården solgt til familien Solbakken. De planlegger å åpne Søndre Østensjø for allmennheten så snart begge tun er restaurert.
Litteratur:
Muntlige kilder:
Anne Margrethe Møkleby og Gunnar Smith