av antikvar Siri Hoem
Når du følger middelalderveien Valborgs vei mellom de to Østensjøgårdene, går du like forbi drengestua på Søndre. Bygningen avgrenser tunet mot vest og ligger med utsikt utover vannet. Tunet er et sjeldent fint eksempel på gårdsbebyggelse i empirestil, der våningshuset, låven og drengestua utgjør en arkitektonisk helhet. Bygningene er organisert i et firkanttun, som var typisk for distriktet.
Drengestua sies å være den eldste bygningen på gården. En vanlig oppfatning er at den er fra omkring år 1800, og at den tidligere var gårdens våningshus. På arkitekt Eyvind Moestues oppmålingstegninger fra 1940 står det ”Drengestue, oprindelig Hovedbygn”. Hvordan så dette våningshuset ut, og når oppsto drengestua slik vi kjenner den i dag? Jeg har ingen fasit på disse spørsmålene, men det finnes opplysninger som tyder på at drengestua er fra 1840-åra, mens tre rom i første etasje stammer fra et våningshus fra slutten av 1700-tallet. De første hundre årene hadde drengestua tilnærmet samme utseende, men i 1940-åra ble den bygget om og modernisert innvendig. Bygningen var i bruk som bolig fram til slutten av 1990-åra. I dag står den tom og er i til dels dårlig forfatning, men den har potensiale til å bli en perle med historisk sus. Huset skjuler, bokstavelig talt, en spennende historie. Bak panelet ligger det gamle tømmeret, som kan gi svar på en del ubesvarte spørsmål.
Høsten 2000 gjennomførte jeg et etterutdanningskurs i teknisk bygningsvern hos Byantikvaren i Oslo. Drengestua på Søndre Østensjø var studieobjekt for bygningsarkeologiske og tekniske undersøkelser. I tillegg til disse feltstudiene har jeg funnet opplysninger i Byantikvarens arkiv og i tidsskrifter. Ut over dette har jeg ikke gjort kildeundersøkelser.
Apoteker Ditlev Wilhelm Falkenberg kjøpte Søndre Østensjø i 1785. Det er muligens i hans tid at den eldste delen av drengestua ble oppført, da som våningshus. I 1838 overtok Halvor Tveter, som snart oppførte eksisterende énetasjes våningshus i empirestil. Ting tyder på at han også oppførte drengestua i den formen vi kjenner den i dag.
Arno Berg omtaler Søndre Østensjø i en artikkel i St. Hallvard 1933. Han har lest gamle branntakster og funnet flere interessante opplysninger. I 1755 brant alle husene på gården. Etter dette er ikke bebyggelsen kjent før i 1814, da Jørgen Young var eier. I branntaksten beskrives da et sekslaftet våningshus i to etasjer med svalgang. Sekslaftet betyr at huset har seks tømmerlengder utvendig, noe som gir to hovedrom. Dette huset nevnes også i 1838, da Halvor Tveter kjøpte gården. Våningshuset hadde seksten sprossevinduer, hvorav stua og salen hadde fire hver. Bygningen må ha vært i dårlig forfatning, siden verdien ble satt til kun 150 spesiedaler. I takst fra 1838 og 1843 nevnes ingen drengestue eller bryggerhus, men i sistnevnte takst står den gamle hovedbygningen fortsatt. Arno Bergs teori er at andre etasje i dette våningshuset ble tatt ned og restene brukt i drengestua. Den sekslaftete førsteetasjen ble bygget på til dagens åttelaftete bygning og fikk et innebygget skur i nordenden. Det er uvisst om våningshuset ble flyttet i forbindelse med ombyggingen, eller om det beholdt sitt opprinnelige sted i tunet.
Det er sannsynlig at den kvadratiske laftekjernen som utgjøres av rom 2 og 3, har tilhørt det gamle våningshuset. Disse rommene har like takhøyder og samme type profilerte takbjelker. Skilleveggen mellom rommene ble sannsynligvis oppført sent på 1800-tallet, muligens i bindingsverk. Rom 2 har to typer staffpanel, som tyder på sent 1800-tall, og døra mellom rommene er i typisk sveitserstil. Rom 3 har kun etterkrigspanel som er slått rett på tømmerveggen. I begge disse rommene finnes det gammelt treverk med en brunsort overflate som antas å være nedvasket sot, trolig etter røyk fra grua. Grua, som er registret i 1940, kan ha stått på samme sted i våningshuset. Disse registreringene tyder på at rom 2/3 har vært ett åpent rom med synlige tømmervegger og bryggerhusfunksjon.
Hvis hele første etasje i det gamle våningshuset ble innlemmet i drengestua, skal den gjenbrukte delen ha to hovedrom. Det innebærer at rom 1 eller rom 4 også tilhørte våningshuset. Dette er litt mindre opplagt, siden begge disse rommene har større takhøyder enn midtdelen. De ulike romhøydene i første etasje danner sprang i loftsgulvet på inntil 60 cm. Flere registreringer tyder allikevel på at rom 4 var del av det opprinnelige våningshuset.
Inne i skjulet er tømmerveggen mot nord synlig, og stokkene er like i hele høyden. Gamle råteskader og slitasje tyder på at veggen har stått lenge ute. Denne ytterveggen stammer sannsynligvis fra et toetasjes hus. I første etasje er det spor etter et vindu, som er lavere enn de andre. Åpningen kan ha hatt et tofags smårutete 1700-talls vindu. Vindusåpningene ble sannsynligvis utvidet, eller fikk ny plassering, da våningshuset ble bygget om til drengestue. Hvis grua er eldre enn den nåværende drengestua, er det sannsynlig at den har stått innebygget også i bakkant. Varmen ville dermed spres inn mot bakrommet. Det er derfor sannsynlig at rom 2/3 og 4 har tilhørt det eldre våningshuset. Rom 4 har takbord med karnissprofil, og panelet er alderdommelig. Det kan være sent 1700- eller tidlig 1800-tall.
Rom 1 har også takbord og panel med karnissprofiler, men her er trebordene tynnere. Jeg antar dette er elementer fra da drengestua fikk sin nåværende form. Ifølge takst skal dette ha skjedd etter 1843. På grunn av stilen i eksteriøret antar jeg bygningen stammer fra 1840-åra, da empirestilen fortsatt var vanlig på Akershusgårdene. Under rom 1 er det en kjeller med tykke murvegger av naturstein. Inne kan vi se spor etter en vindusåpning mot vest, men det er usikkert hva rommet har vært brukt til.
Alle rommene og skjulet ble utvendig kledd med stående vekselpanel og samlet under en felles halvvalmet takform. På vestfasaden ble det påmalt to blindvinduer mot rom 4 og skjulet for å skape illusjonen av en enhetlig bygning. Dette var en utbredt skikk på 17-1800-tallet. Årsaken til at man malte slike vinduer var i hovedsak estetisk; man ønsket en enhetlig og symmetrisk fasade. Det bevarte blindvinduet på skjulet er malt med hvite rammer og sorte ”glass”. For å gjøre illusjonen perfekt, har det fått ordentlige vannbord som stikker ut fra veggen.
Mot tunet er det to dører, som begge har fire liggende fyllinger. Døra til bryggerhusdelen har enkle fyllinger og to flotte bukkehornhengsler. Kanskje denne døra stammer fra det opprinnelige våningshuset? Døra til rom 1 er trolig fra 1840-åra, den har rikt dekorerte profiler og innstikkhengsler.
Tegningene fra 1940 viser tilnærmet opprinnelig planløsning. Drengestua var i bruk som bolig og bryggerhus. I bryggerhuset sto den store grua hvor man kokte mat og vasket klær. Denne delen av huset hadde sannsynligvis steinheller på gulvet, som vi ser antydet på tegningen fra 1940. Dette var trygt i forhold til bruk av åpen ild, og sikkert praktisk med tanke på vann- og matsøl. I rom 1 sto det opprinnelig en skillevegg som avdelte et forrom ved ytterdøra. Veggen er nylig revet, men i gulvet, veggene og taket vises umalte spor. Dette tyder på at skilleveggen ble oppført tidlig. Lignende spor sees i rom 2, hvor det har vært avdelt et kammers.
Fra bryggerhuset gikk det ei bratt loftstrapp, som fortsatt eksisterer. På tegningen fra 1940 er det inntegnet et empirevindu med to fag à tre store ruter i loftsrommetet mot sør. Dette rommet var sannsynligvis innredet på 1800-tallet, noe de gamle sveitserstilsgeriktene rundt døra tyder på. Det kan ha vært i bruk som boligrom. Over skjulet er det også avdelt et rom, men dette har tynne, trekkfulle vegger av bindingsverk og panel og kun ei enkel labankdør. Resten av loftet er åpent og kaldt, og var sannsynligvis i bruk som lager og tørkeloft.
Endringer etter 1940
I 1940-åra ble det foretatt omfattende ombyggingsarbeider. Det er sannsynlig at Moestue målte opp huset nettopp fordi det skulle bygges om. Det ble etablert nye lettvegger og installert våtrom, gulvene ble foret opp, det ble slått ny panel på flere vegger, grua ble fjernet og nye loddpiper ble murt opp. Heldigvis er de nye elementene stort sett lagt utenpå de gamle. I alle hovedrommene er det funnet gammelt panel, takbord og takbjelker, og sannsynligvis ligger de opprinnelige bordgulvene under de nye.
I eksteriøret ble det skiftet ut en del materialer i 1940-åra. Alle vinduene ble skiftet til nye koblete typer. Unntatt fra dette er loftsvinduet mot nord, som muligens er et 1700-talls vindu som er brukt på nytt her. I rom 4 ble blindvinduet erstattet med et ordentlig vindu. Grunnmuren ble pusset, mens den tidligere bare var kalket. Gavlfasaden mot sør har fått nytt panel utenpå det gamle, sannsynligvis på 1980-tallet.
Råteskader og tanker om istandsettingen
Det er umulig å gi et fullstendig bilde av skadene på bygningen, for store deler av konstruksjonen er skjult. Dette gjelder særlig tømmerveggene og gulvene. Ved å titte og stikke inn i små gliper mellom panelbord og rundt ventiler er det allikevel mulig å få et inntrykk. Nedre del av tømmerveggene har flere råteskader. Det er også sannsynlig at de gamle gulvene er skadet, siden disse ligger nær terrenget. Selve takkonstruksjonen er i god stand, men bordtaket har flere råteskader. Det er spor etter gamle taklekkasjer langs mønet, men disse er senere tettet med takpapp under teglpannene. Utvendig panel er også råteskadet, særlig i nedre del. I den regntunge høsten 2000 var panelet svært fuktig og mykt. Sannsynligvis hadde det skader også da Moestue gjorde sine registreringer i 1940, for relativt få år etter ble det satt sokkelbord på nedre del av panelet. Dette ble nok gjort for å skjule råteskadene.
De største skadene er i den søndre delen ved kjellernedgangen. Her har konstruksjonen sviktet helt, og deler av kjellermuren er fjernet. Dette har ført til store setninger. I tillegg er de kraftige tømmerstokkene som ligger i etasjeskillet mot rom 1, pill råtne i endene. Her er mange flyvehull etter borebiller, som har gnaget ganger inne i stokkene og spist treverk, slik at veden er blitt myk som smør. Som vi ofte sier om gamle hus: Det står på viljen!
Tross disse skadene er det mulig å reparere bygningen uten at det historiske preget går tapt. Store deler av utvendig panel må fornyes, men innvendig er det mulig å avdekke opprinnelige overflater i alle rommene. Selve bryggerhusdelen kan kanskje få tilbake steingulvet og de sotete tømmerveggene, slik at den opprinnelige bruken blir lesbar igjen? I forbindelse med istandsettingen vil deler av tømmerkjernen bli blottlagt, og da kan spor etter vinduer, skjøter og slitasje gi viktig informasjon om husets historie.
Hva vet leserne?
De teoriene som er framsatt om drengestuas alder og bruk, kan være feil. Jeg regner med at Sothøna har mange lesere som har slitt sine barnesko ved Østensjøvannet, eller som er opptatt av lokalhistorie. Det hadde vært morsomt om dere kunne bidra med kunnskap om bryggerhuset. Jeg oppfordrer derfor leserne til å komme med sine historier.
Send inn kommentarer og annet til post@ostensjovannet.no