temabanner for denne siden

Oversikt/"sitemap"

BESØK VANNET

adkomst

naturfakta

turforslag

naturdagbok

temaskilt

FORENING

arrangementer

styret

arkiv

medlem

kontakt oss

media

"Sothøna"

butikk

VÅTMARKSSENTERET

BIOLOGI

fugl

pattedyr

amfibier

krypdyr

fisk

virvelløse dyr

planter

lav og mose

sopp

tamdyr

VERN

reservatinformasjon

UNDERVISNING

HISTORIE

Østensjø

Abildsø

Bakkehavn

gravskikker

kulturlandskap

PANORAMA

   

Abildsø gård

Gården har en praktfull beliggenhet på vestsiden av Østensjøvannet. Den behersker omgivelsene i vid omkrets. Fagfolk mener at beliggenheten viser klart særpreget i bygningskulturen den norske bonde har nedarvet gjennom generasjoner. Samspillet mellom bygninger og landskapet gir oss en gedigen opplevelse av kulturlandsskapet.

Alt dette pirrer nygjerrigheten til å undersøke gårdens historie nærmere:

Gården er antakelig fra eldre jernalder, eller kanskje enda eldre. I skriftlige kilder er det først i Røde Bok vi finner den omtalt. Navnet Abildsø er avledet fra det gammelnorske Apaldasin - enga der det gror villepler. Første del kommer av apaldr som betyr epletre. Siste del fra vin som betyr eng, slette. I tiden Norge var under Danmark skjedde det en fordanskning av navnet.

Av biskop Øysteins jordebok går det fram at gården før 1396 tilhørte Oslo Domkapitel.

Som de fleste gårdene i Akler, ble Abildsø overtatt av Kronen etter reformasjonen. Thomas Bugge er det første navnet vi finner tilknyttet gården i 1578. Han bosatte seg her.

Christianias første lege, dr. Peder Alfsen, bygslet gården . Gjennom et bytte fikk Selio Marselis gården av Kongen i 1651. Marselis var opprinnelig hollender og benyttet Abildsø og nabogården Haslefet til hestehold. Slik ble disse to gårdene knyttet sammen. Hestene skulle benyttes til drift på Eidsvoll Verk. Selius Marselis ble generalpostmester i Norge og senere oberbergamtsråd. Han hadde en praktfull hollandsk hage der Eidsvolls nå ligger. Sammen med sin bror Gabriel drev han handel og de ble begge store eiendomsbesittere. Brødrenes forretninger ble gransket, og det viste seg at de hadde bedratt Kronen. Noe rettslig etterspill ble det aldri.

Knut Frandsen overtok gården i 1663. Han var den første som fikk skjøte, og eiendommen omfattet fra denne tid Haslefet formelt.

Via rittmester Henrik August v. Brockdorff knyttes Langerud til Abildsø gård. Tidspunktet var 1689 da generalmajor Peter Jacob Wilster kjøpte gårdene. Vår berømte sjøhelt, PeterWessel Tordenskiold, skal ha svinget seg i dansen under en stor fest på begynnelsen av 1700-tallet.Det ble fortalt at stattholder Waldemar Løvendals datter forelsket seg i Wilsters smellvakre datter under en maskerade. De var borte en tid fra gården. Hun reiste bort. ”Hendes Capot opfandtes ved Abelsø ved vandet, ligesom hun hadde gjort det af med sig selv.” Wilster var en meget dyktig militær som eide Abildsø helt fram til 1720. På grunn av sitt yrke og sterke militære interesser tjenestegjorde han både i Trondheim og på Kongsvinger. Familien bodde på Abildsø. I årene 1712-16 var Fredrikstad festning under hans ledelse, Militært bør han huskes for sin dyktighet. I Kristiania i 1716 bidro hans kommando sterkt til at svenskene under Karl den 12. ledelse måtte trekke seg tilbake. Han ble beordret til tjeneste i Danmark. Han skal ha vært hatt et vanskelig sinn og liten evne til å lytte på andre. Kort sagt var han en vrang person. Han flyttet til Hamburg etter at han måtte slutte i det militære. En annen militær - oberst Michael Sundt kjøpte gården. Mye av den miltære korrespondansen ble undertegnet på Abildsø. Sundt eide også Rustad gård sydvest for Østensjøvannet. Det viste seg at også Sundt var mann det var vanskelig å samarbeide med. Militært avansert han til generalløytnant. I 1727 flyttet han til Evje ved Moss.Han opplevde å bli adlet av kong Kristian den 6. Gården ble solgt til Michaels brorsønn Michael Jansen Sundt som også ble svigersønn.

Anne Margrethe Sundt og Michael fikk tre barn sammen. De døde i meget ung alder, og da mannen også sovnet stille inn, ble gården lagt ut for salg. En rik trelasthandler fra Kristiania, Christen Brochmann ble den heldige kjøper, og han og hans etterkommere satte sitt preg på Abildsø i hele 75 år. Den nye eieren flyttet inn så snart det var mulig.

I den gamle hovedbygningen var det et karnapp. Over dette lå gjesteværelset. Et overnaturlig vesen besøkte ofte gjesteværelset og utførte ”pek” overfor gjestene. Disse var uskyldige. Men ille nok for dem det angikk. Han trakk dyna av de sovende om natten, slo alarm og gjorde liknende ting som skremte gjestene.

Han ble beskrevet som en utgave av en nisse eller ”poltergeist” med tettsittende drakt av tettvevd tøy som dekket både kroppen, ansiktet og hendeneBrochmanns svoger, major Hegermanns med frue hadde hatt den tvilsomme fornøyelse av å oppleve ”Karnappmannen” uten hode! Det overnaturlige vesen var den gang så pågående og ubehagelig at ekteparet måtte forlate gjesteværelset gjennom vinduet! Deretter banket de på hovedinngangen for å få losji i et annet værelse. Kort tid etter dro ekteparet til Holsten der Hegermannen skulle slutte seg til troppene som var stasjonert her på grunn av frykt for krig. Her døde Hegermann. Hadde den hodeløse forvarslet om majorens kommende død?

En natt var det fryktelig støy og larm i den gamle hovedbygningen på Abildsø. Ingen på den ærverdige gården fikk sove. Flyttet ”Karnappmannen”? Natten etter suste det i askene rundt bygningene. Vinden dro og slet i tak og gesims. Det braket i tømmer og plank. Bygningen fra 1664 raste sammen. Sannsynligvis var det et uvær som utløste sammenbruddet, men sikre er man ikke....

Det skal også ha vært ansatt en synsk tjenestejente på Abildsø på denne tiden. Hun fikk beskjed av ”draugene” om at fru Brochmanns bror var falt i et slag i Kollin i 1757. Jenta hadde sett så vel hans død som begravelse. Historiens ble beriktiget lenge etter. Selv husbonden selv, Christen Bochmann, opplevde litt av vært. Etter et bybesøk valgte han å legge veien hjem over Åkerberg. Deretter svingte han mot Ryenberget. Da en del av veien var tilbakelagt, ble han oppmerksom på en hvit skikkelse som svevde i mot ham. Hvem ønsker vel å møte noen overnaturlige? Christen Brochmann gjorde som de fleste ville ha gjort, valgte en annen vei. Han valg falt på en sti som dreide mot sydvest, retning Bispegården. Han tuslet litt skremt forsiktig videre...

Ikke lenge etter kom den hvite skikkelsen igjen langsomt svevende mot ham. Brochmann vendte nesen mot byen og overnattet hos svigerforeldrene. Dagen etter benyttet han til forretninger. Mot kvelden valgte han den vanlige veien opp Ryenberget. Den hvite skikkelsen lot vente på seg. En mann med kniv i hånden overfalt ham nærmere toppen av berget. Christen klarte så vidt å holde ham inntil han fikk hjelp av forbipasserende. Overfallsmannen var en av Brochmanns ansatte som bar nag til ham og hadde bestemt seg for å likvidere ham. Mannen hadde også ligget på lur kvelden før.

Brochmann betraktet i etterkant den hvite skikkelsen som et varsel som hadde hindret ham i å bli drept. I en dialog med biskopen fortalte han om hendelsen. Biskopen skal visstnok ha sagt at han ikke ville benekte at den hvite skikkelsen var et varsel. Han hadde til og med selv sett en slik hvit skikkelse utenfor Bispegården den aktuelle kvelden. Skikkelsen hadde forsvunnet ned i Bispegårdens kjeller der det var funnet en hvit gevant dagen etter. På Abildsø og med beboerne skjedde det de merkeligste ting....

I 1780 overtok den eldste sønnen, Didrik Hegermann Brochmann, gården. Han drev gården fram til 1825. Under hans eie ble dagens hovedbygning reist. Emil Ferdinand v. Trepka kjøpte Abildsø av Brochmanns.

Wetlesenepoken

Jørgen von Senden Wetlesen ble født på Hornæs i Skjeberg 9. mars 1787. Han hadde en tid vært kjøpmann i Kristiania, deretter var han feierinspektør i Fredrikstad distrikt. En periode drev og eide de Solberg gård i Borre. I 1811 giftet han seg med Marie Elisabeth Glad. Hun var datter av rittmester Fredrik Glad som eide Grefsen gård. Sønnen Fredrik ble født i Kristiania 17. september 1825. I tiden i Fredrikstad fødte Marie Nils Backe den 3. april 1821.

8.november 1845 kjøpte Jørgen Wetlesen Abildsø gård. Hagen og åkerdriften var forsømt på gården. Han kom fra Linderud gård der han hadde vært bestyrer.

Med tanke på landbruket var dette den rette tid. De harde årene etter 1814 var over. Landets økonomi gikk den rette veien, og det lå i luften at landbruket også fikk nyte godt av dette. Landbruksskolen på Sem utdannet dyktige agronomer, men den hadde liten kapasitet. Økte teoretiske kunnskaper var nødvendig for å drive en gård godt. Sterke interesser kom derfor i gang for å få startet flere landbruksskoler, og Stortinget vedtok å bevilge 2 400 spesiedaler årlig fra 1842 for å få opprettet åkerbruksseminarer. Akershus amt søkte om støtte, fikk det og besluttet å innhente anbud fra interesserte gårdbrukere. Amtets komité besluttet å tegne kontrakt Jørgen Wetlesen på Abildsø.

I begrunnelsen for valget het det bl. a.:

”Som Menneske og Christen har han et ganske ualmindeligt Vidnesbyrd i Andragendet vedlagte Attest. Prøvet i Modgangs og trange Kaars lærerige Skole, vant til Nøisomhed og anstrengt Arbeide, ved christelig Udholdenhed, og Tillid til Gud seierrig over Tidens Trængsler, maa han som familieoverhoved, og Ungdommens Leder, fortjene ganske særdeles Tillid. Den almindelige Fordannelse, hvoraf han er i besiddelse, og som har sat ham i stand til at kunne læse og fordøie de bedste skrifter om Landvæsenet, og den lange Tid, hvor han, som praktisk Jordbruger, har have Anledning til at prøve, anvende og bedømme det Læste, i Forening med hans alvorlige, rolige Ydre, synes at give den sikreste Garantie for hans Dyktighed som skolens Bestyrer, og sætte ham i stand til at indtage og hævde sin Stilling som saadan, uden hverken af Medlærere eller Elever, endten ved virkelig eller indbildt Overlegenhed, at forføies ellert tilsidesættes.”

Hvilket skussmål!

Slik havnet landets andre landbruksskole på Abildsø.

Wetlesen fikk 300 spesiedaler av amtet det første året og 200 for hvert av de neste to påfølgende år. Staten bidro med tilsvarende. Allerede i januar hadde Jørgen tatt opp 10 privatelever og på høsten startet skolen for fullt med 11 elever. To av elevene fikk gratis skolegang. De resterende betalte 4 spesiedaler i måneden. Dyktige og praktiske Wetlesen ønsket å drive skolen på en forsvarlig måte. Han søkte til stadighet skolens styre om mer støtte. Tross det eksklusive skussmål ved valg av bestyrer ble forholdet til styret etter hvert anstrengt. De klaget over hans urimelige krav til støtte og at han ikke overholdt avtaler.

Gården var betydelig av størrelse. Med sine 1600 mål innmark var det neppe mange gårder i Aker som overgikk Abildsø. Man hage og jordveier var forsømt, og det var ville koste mye å få gården på fote igjen.

Jørgen Wetlesen hadde god hjelp av sine to sønner, Fredrik og Niels. På denne tiden hadde det naturlig nokmvært vanskelig å skaffe seg landbruksutdanning. Fredrik og Niels hadde imidlertid annen skolegang. De hadde avlagt examen artium. I tillegg hadde de bakgrunn i mekanikk og naturvitenskapelige studier. I tillegg til praktiske fag, fikk elevene ved landbruksskolen undervisning i husdyrlære, agronomi, norsk, mekanikk, regning, geometi, naturfag og kjemi.

Fra 1847 overtok sønnene driften av hele skolen. Samarbeidsforholdene utad bedret seg raskt og de forbedret ytterligere den praktiske undervisningen. Fredrik hadde hovedansvaret for denne delen av skolegangen ved siden av driften av gården. Niels tok grepet om den teoretiske undervisningen. Han ble meget respektert som en usedvanlig pedagog. Han ble bl. a. leder av Aker Sogneselskap, en organisasjon der de store godseierne i Aker satt.

Brødrene fulgte godt med i tiden. De var lydhøre for kritikk. Skolens anseelse ble etter hvert betydelig. Flere og flere søkte om plass ved skolen, og i 1857 ble 19 elever tatt inn. Først og fremst søkte man å utdanne bondegutter, men en og annen bygutt søkte seg også til skolen i den første tiden. Det sies at disse ike ar så velsett, og at flere av dem ble skoletrette og sløyfet å gå opp til eksamen. Kursene var toårige. Undervisningsplanen hadde som formål å utdanne ”kristelige og dyktige avlskarle og vordene husfedre”.

I 1852 fikk de sveitseren Kundert til å gi elevene opplæring i melkestell og i tilberedning av sveitserost og engelsk ost. Gården ble etter hvert utstyrt med nye og moderne bygninger. Elevene fikk være med på bygningsarbeidene. Dervad fikk de gode kunnskaper om moderne driftsbygninger. I fjøset var det både hønse- og grisehus og kokeri. Hønsehuset ble varmet opp av røykgangen fra kokeriet. Dyreforet ble fraktet i vogner på skinner. Med slike effektiviseringstiltak måtte det bli gode driftsresultater. Fra styrets side ble dett etter hvert nesten bare rosende ord å høre.

Mye av den mest interessante utviklingen foregikk i forbindelse med husdyra. Interessen var stor for den norske ferasen, og de lyktes godt med å foredle den. Melkeproduksjonen gikk i været. Elevene var med i det meste av arbeidet i fjøs og stell fra forebyggende arbeid til teori.

Derfor var de gode bidragsytere til fremskrittet i husdyrbruket hos brødrene Wetlesen. Etter ønske fra elevene ble også teoriundervisningen på skolen styrket. I 1857 underviste dr. Schübeler ved Botanisk have i gartnerlære. Elevene fikk også undervisning i birøkt - noe samtiden så på som svært viktig. To år senere skrev styret at det ”i alle Dele have havt Grund til at være tiolfreds med den practiske og theoretiske Undervisning.” Fredriks kone Minna var en aktivt medspiller. På mange måter trakk hun elevene inn i familien. Det sies at hun var som en mor for dem. Hun var som skapt for skolens målsetting. Elevene fikk være med i sangøveløser, de fikk oppleve avansert høytlesing og de deltok i selskapelige sammenkomster som Wetlesens arrangerte.

Deres sans for kultur medførte også en søknad om støtte 50 spesiedaler til sangundervisning:.

”Sangens dannede og forædlende Indflydelse er saa almindelig erkjendt at vi anseer det som ufornødent at uthæve det samme, ligesom det for Elevene vilde være gavnlig og nyttiog Adspredelse i deres Fritid.” Amtsformannskapet bevilget 25 spd.

Landbruksskolens styret fikk ingen innflytelse i å være med på å avgjøre skolens ulike driftsmåter. Heller ikke regnskapene fikk de innsyn i. Naturlig nok irriterte dette styret.

I 1860-årene begynte flere å snakke om at amtets landbruksskole burde flyttes. Abildsø lå for nær Kristiania, var en oppfatning. Wetlesens synes tvert i mot at dette var en fordel. Amtstinget nedsatte i 1862 en komité som skulle se på saken. Ønsket om å plassere landbruksskolen på Romerike var et sterkt ønske hos flere. Niels Wetlesen døde i 1863, bare 42 år gammel. Dette var et stort tap, både for familien og landbruksskolen. Niels kunne ikke erstattes av hjelpelærere. Komitéen arbeidet med flyttetankene og de annonserte at de ønsket en ny landbruksskole. Blant de 17 nye søkerne falt valget på Klykken gård i Ullensaker. Året etter flyttet landbrukskolens ti elever til Romerike.

I løpet av de 20 årene skolen holdt til på Abildsø, ble 170 elever uteksaminert derfra. 208 elever hadde blitt tatt opp på skolen. Flere som hadde tatt eksamen på gården ved Østensjøvannet, havnet i ledende stillinger i ulike kommuner.

Niels Wetlesen og hans glødende interesse for skolevesenet.

For drøye 140 år siden startet arbeidet med å gjenoppbygge skolen i Aker. Bøndene i bygda hadde latt skolevesenet forfalle. Lærernes lønninger var over 100 spesiedaler i mange bygder. Bærum betalte 152 spd. Aker betalte pedagogene 40 spd. pr. år. I 1853 var det om lag 70 barn pr. lærer i landet. I Aker var gjennomsnittet 233 elever pr. lærer. Situasjonen for læremidler og på andre felt innen skoleverket var tilsvarende. Adam Hjort, eieren av Nydalen fabrikker, hadde deltatt i skolestyret og visste hvilken forfatning Akerskolen var i. S med en annen fabrikkeier opprettet han skole i Nydalen. Hiort betalte læreren 175 spd. i året samt fri bolig. For øvrig stod også lokalene, utstyr m.m. høyt over det som var vanlig i bygda.

Den 5. august 1857 vedtok Stortinget at Christianias forsteder skulle innlemmes i byen. Seks uker etter foreslo Aker skolestyre at man ville søke lån av ”Oplysningsvesents fond” for å bygge opp skolen. Niels Wetlesen, landbruksbestyreren på Abildsø, fikk reist et folkekrav om modernisering av skolen i Aker. Allerede fjorten dager etter skolestyrets vedtak skrev han brev til Aker sogneselskap om ”at der må foretages noget for at afhjelpe den mangelfulde skoleordning inden sognet, da den tiltagende mængde børn, vesentlig fra den fattige arbeidstok, der tilhører Christianias forstæder, var udestængt fra at nyde undervisning, udover et lidet antal uger i aaret.” Wetlesen foreslo valg av en komié bestående av fem medlemmer. Sogneselskapet vedtok dette, og landbruksbestyreren ble en av dem.

Nils Wetlesen

Wetlesen hadde et klart mål -faste skoler i hele Aker med to til tre lærere. I januar holdt han et gnistrende foredrag i sogneselskapet der han trakk opp lijnene i planen sin.

Gode skoler ville spare fattigutgiftene. ”Forøede udgifter til almueskolevesenet erstattes med mindre fattigudgifter. Disse postene staar alltid i omvendt forhold til hinannen.” Almueskolen må bli så god at bøndene ville se seg tjent med å la sine barn gå der. Gårdeierne ville spare i forhold til sitt private skolehold.

Niels Wetlesen bar fram sine tanker om at kvinnen måtte inn i skolen. Kvinnen var oppdrageren i hjemmet. Med kvinnen kom det hygge. Kom det kvinner i skolen ville arbeiderklassens barn lære orden og renslighet - dyd og moral også. Da kunne gårdeieren trygt la sine barn gå på skolen sammen med husmannens. Det var radikale tanker på denne tiden. Også på dette feltet var Wetlesen en pioner i Aker.

Gårdeierne skulle holde tilbake fire skilling hver uke av lønnen til husmennen. Pengen skulle gå til skolen. Foredraget inneholdt i detaljhvordan de nye skolene skulle være - bygninger, innredning, åkerlapp til lærerne, håndarbeidsundervisning osv. Wetlesen kjente sine kolleger i sogneselskapet. Han visste hvordan han skulle bygge opp argumentasjonen som ikke innholdt et ord om kultur, åndsliv eller lignende Den røde tråden i foredraget var at det skulle lønne seg for bøndene. Komitéen ble utvidet med tre medlemmer. I juni 1858 ble innstillingen vedtatt i sogneselskapet med disse målene: Hele Aker skal få faste skoler. Hver skole skal ha to klasserom, et stort og et lite, samt bolig til to lærere. Det ansettes en skoleinspektør. To lærere ansettes ved hver skole. En åkerlapp på minst ti mål .

Wetlesen ønsket at lærerne som skulle ansettes ved hver skole skulle være en mann og en kvinne. Forslaget fikk en stemme - Wetlesens egen. Direksjonen i Aker sogneselskpa sendte planen over til skoestyret med anmodning om raskest mulig behandling. Selv om skolestyret var innstilt på å få gjort noe med skole, var det preget av rot og handlingslammelse. Wetlesens plan ga dem noe håndfast å arbeide med, og planen ble vedtatt. Han ønsket også en ansvarlig på hver skole. Hans tanker om skolen lå langt forut for sin tid. Skolelovene av 1860 og 1889 inneholdt flere av hans idéer. Familien Wetlesen skjenket en skoletomt til Aker kommune. Her stod Abildsø skole ferdig i 1859.

Ved første valg ble Wetlesen stemt inn i kommunestyret, to år etter også i formannskapet. Det var ingen tvil om hva folk mente om hans fremragende innsats for skolen i Aker. Det er heller ingen tvil om at hans innsats gjenreiste skolen i Aker i forrige århundrede.

Tilbake på Abildsø satt Fredrik og hans kone Minna. Fredrik var kunnskapsrik. Hans hukommelse var fenomenal. Helst ville han blitt ingeniør. Han var meget interessert i mekanikk og maskinlære. Han bygde bl. annet en mølle i Sande. Da faren kjøpte Abildsø, ble det til at han flyttet med og bidro til å drive skolen.

I 1845 giftet han seg med vakre Annette Wilhelmine Bülow. Fredrik fridde til henne to år tidligere, og Minna ga sitt ”ja”. Hun var en usedvanlig godt utrustet kvinne født i 1821 i Danmark. Hun hadde danske foreldre, og hennes far drev rederi i Drammen. Faren døde da hun var 13 år. Moren hadde hele tiden hatt hjemlengsel, så hun bestemte seg for å flytte tilbake til Danmark. Unge Minna måtte selvsagt flytte med. Vel hjemme i det yndige land, måtte hun bidra økonomisk med finere håndarbeid. Tilfeldigvis fikk jun greie på at det var mer å hente på å sy regimentskjorter for det militære.

Det sies at den ansvarlige oberst vennlig sa til henne: ” Nei min pie, De har alt for smukt ansigt til at sidde og sy regimentsskjorter.” Hun la på sprang fra det militære.

Hun hadde en usedvanlig vakker sangstemme. En professor i København tilbød seg å spandere en operautdanning for henne. Heller ikke dette ble aktuelt, og hun søkte på jobb som guvernante i Norge, da hun lengtet tilbake. Skjebnen ville at hun møtte Fredrik Wetlesen, og Deres gjensidige kjærlighet gjorde at hun havnet på Abildsø.

Niels Wetlesen var død, og landbruksskolen hadde blitt flyttet. Egentlig hadde de mer enn nok med driften av gården. Abildsø var blitt en av de største gårdene i Aker. Minna og Fredrik var imidlertid glødende opptatt av opplæring av ungdom. Minna tenkte på å utnytte sine krefter for å utdanne unge kvinner. Var det mulig å gi jentene et skoletilbud i husholdning? Drøfting hadde foregått i tidsskrifter og aviser en tid, men ingen i landet hadde satt ut i livet slike tanker før, og den idérike og virkelystne kvinnen på Abildsø skulle komme til å konkretiserte det hele.

”Wetlesens på Abildsø akter å opprette en skole for bondepiker med hustrus og voksne døtres hjelp. Det opptas 6 elever og læretiden bli to år. Fagene er kjøkkenstell, hagestell, skreddersøm, husholdningsregnskap, bokførsel, historie og geosgrafi. Det betales 2 spd. pr. måned, for hvilket det også fåes kost og losji,” lød kunngjøringen i bladet ”Den norske Folkeskole” i tidlig i 1865. Allerede 17. mars samme år var den første husholdningsskolen i Europa i gang på Abildsø.

Hele 56 jenter meldte sin interesse. Sju ble tatt opp på skolen. Økonomien var trang, men Akers Sparebank, og Landhusholdningsselskapet bidro med 150 spd. I tillegg kom det overraskende 50 spd. fra Hoff Rosencrone til Rosendal. Minna Wetlesen viste sine uomstvistelige lederegenskaper. Hennes evne til å strukturere arbeidet la grunnlaget for en imponerende orden ved skolen. Det gode og stabile humør og den enorme arbeidsgleden hun var i besittelse av, smittet over på alle hjelpere og elever.

Det var en vanskelig tid i Norge. At skoen i det hele tatt kom i gang og greidde å holde de gående, skyldes først og fremst Minnas eminente lederegenskaper og arbeidsevne. Hun og ektemannen hadde planlagt skole for jenter fra mindre gårdsbruk med lavere utkomme. Av den grunn var målet å søke å holde skolepengene på et nivå så lavt som mulig. Man forutsatte at det offentlige støttet opp så godt som mulig.

I 1867 kunne ikke Akers Sparebank støtte opp om skolen økonomisk lenger. Wetlesens søkte amtet om bidrag. Herfra ble det avslag til tross for at amtet til stadighet berømmet skolen. En ny søknad to år etter led samme skjebne.

Landhusholdningsselskapet, amtene Opland, Bergenshus og Romsdal var behjelpelig med stipender under forutsetning av at stipendiatene virket som reisende matstellslærere i to år i hjembygdene. Noen elever var i stand til å betale plassen selv.

Norsk Folkeblad skildret et besøk på Abildsø gård i 1860-årene slik:

” Oppholdet ved skolen er bestemt til to år, men det var under overveielse om det ikke for sakens skyld, under særegne omstendigheter, ville være godt å nedsette læretiden noe, dog så man allikevel holdt på den oprinnelige bestemmelse som hovedregel."

Skolen har for tiden 8 elever, men kan ta inntil 12, som etter bestyrerinnens formening var det største antall en slik skole burde ha. For ble tallet større, bemerket hun, så ville hele anstalten gå opp i bare ”skole,” mens den annen side av skolens mål, det huslige og familiære element, altså dens beste, men også vanskeligste side, vil tre for meget i bakgrunnen. Elevene var ved vår inntreden fodt 40 melkekuer, foruten ungfe, kalver, og høns osv. Budeiene var fra Hallingdal. Her ville elevene under husmorens veiledning just ikke lære selv å opptre som budeir, men de kunne få se hvorledes et velordnet fjøs så ut, hvorledes kus, ungfeet og kalvene skulle stelles, hvorledes foret skulle behandles og hvorledes oppsynet i et fjøs på en bondegård skulle føres. Ble elevenes stilling senere i livet slik at de selv måtte stelle kuene sine, så ville den veiledning de fikk her så langt fra gjøre dem for store på det til selv en budeies dont, at den tvert imot nettopp ville virke det motsatte. Nøysomhet i sin stilling og troskap til å utføre de plikter den medfører.

Fra fjøset begav vi oss tilbake til huset og beså elevenes soveværelser. De var to og to om hvert værelse. Elevene måtte selv re sengene, lappe sine klær og holde sitt værelse i puss og pynt.

I skoleværelset fantes en nett liten boksamling, dels til bruk for eleven selv i fristundene, dels for å lese høyt i for læressøstrene....

Etter bestyrerinnens oppgivende var den grunnregel innført at utenfor de egentlige undervisningstimer var elevene fordelt slik at fire og fire skiftevis hver sin uke stelte i fjøset og innvendig i huset, således at to stadig stelte i kjøkkenet, hvorav den ene måtte passe på at maten var ferdi til et bestemt klokkeslett til alle dagens måltider, mens den annen hadde å tilse. Alt fornødent i spiskammer og melkekjeller samt å påse at spisestuen og alt som skulle brukes der var rent og fantes på sin rette plass.

I vask, stryking, baking og ysting deltok de skiftevis. Gjennom det hele gikk det, syntes jeg, det dype grundrag. ”Bønn og arbeid” er betingelsen for livets sanne lykke. Det ville holdes meg til gode at atskillg ved denne gode skole, som jeg enten på grunn av den korte tid som var levnet meg, eller av mangel på riktig skjønn på slike ting, forbigikk min oppmerksomhet. Min hensikt har ikke vørt å rose eller dadle, men å gjøre den kjent. Gud gi vi med det første må få en slik skole i hvert amt, dernest i hvert fogderi og så en i hvert herred. Når så disse i en mannsalder eller to har arbeidet, så vil de ha oppfylt sin bestemmelse, og de fleste husmødre være blitt så flinke at de selv kunne gi sine døtre den oppdragelse som skolen på Abelsø har til formål å gi.

De åtte elver som for tiden oppholder seg ved skolen, hørte hjemme: en fra Lom i Gudbrandsdalen, en fra Vinger i Solør, en fra Løyten på Hedemark, en fra Hurdalen, to fra Slidre i Valdres. Med hensyn til elevenes fordannelse, så beklaget bestyrerinnen at flere endog manglet ferdighet i å kunne lese en bok, en simpel følge av det elendige standpunkt hvorpå vårt almueskolevesen mange steds hittil har stått. En god del av den tid som kunne vært benyttet til en videregående og mer spesiell utdannelse, måtte således anvendes til ting som best og rettest hørte hjemme i elementærskolen. Men denne mangel vil nå med hvert år mer og mer bli avhjulpet, så anstalten på Abildsø kan få legge all sin kraft på hva det er dens egentlige mål: kvinnelig utdannelse.”

Minna Wetlesen

Det måtte en personlighet til som Minna Wetlesen, for å holde hjulene i gang på husholdningsskolen. Hun var som en mor for elevene, og talte deres sak når det var nødvendig. Formålet med skolen var å gi de unge jentene en kristen oppdragelse, lære dem at flid og nøysomhet var viktige egenskaper slik at de kunne oppfylle arbeidet i huset. Minna var en sterkt troende person med et lyst og vennlig sinn. ”Bønn og arbeid” var valgspråket hun levde etter. Hennes evne til å ta seg av andre, bry seg om medmenneskene gjorde at arbeidet på skolen gikk med liv og lyst. Hun var den fødte pedagog, la vekt på elevenes gode sider og styrket dem i troen på dem selv. Resultatet var at alle gjorde arbeidet sitt på skolen med positiv innstilling, grundighet og interesse. Minnas evne til å bry seg om andre og den energien og viljen hun hadde til å få gjennomført det meste, smittet over på alle. Hun skal ha vært gnistrende dyktig til å undervise, hun hadde en egen evne til å motivere og ”tenne” andre på en god sak.

Til tross for at hun hadde en nærmest uuttømmelig energi, var hun en del syk. Det var hennes sterke tro og ukuelige vilje som hjalp henne til å greie så mye. Selv om hun la ned et enormt arbeid med husholdningsskolen, var hjemmet, Fredrik og døtrene det viktigste for Minna. De støttet henne også i ett og alt. Det ble sagt av hennes samtidige at ”hennes hjertelag gav varme, hennes lyse sinn spredete liv og hygge”. Wetlesens hjem ble et kulturhjem.

Søndagskveldene på Abildsø der mange kjente kom med bidrag, var kjent som de reneste feststunder. Minna selv bidro med sitt lyse sinn og sin vakre sangstemme. I dagspressen ble det skrevet at ”hun var skolens gode ånd, freidig og munter og dertil dypt religiøs som hun var kunne hun temme det voldsomste sinn, og her hjalp sangen henne aller mest”.

Gjennom det hun oppnådde på Abildsø, så hun hvilken enorm betydning som husholdningsskolen hadde for de unge jentene som var elever. Hun skrev derfor til Søren Jaabæk på Stortinget i et forsøk på å få opprettet flere skoler utover landet. Han var meget interessert i undervisning på denne tiden. Jaabæk svarte Minna førte en glimrende penn, men tiden var nok ennå ikke inne til at det kunne gjøre noe for kvinnene.

Arbeidet med skolen og gården var ikke nok for fru Wetlesen. Folk var meget opptatt av håndarbeide i Aker på denne tiden, og med sin bakgrunn var det en selvfølge at Minna engasjerte seg. Hun var også levende opptatt at faget måtte styrkes i skolen. Fredrik satt i skoestyret. Minna foret ham med idéer og forslag som han trofast fremmet. Medpolitikere fleipet med Wetlesen. Det var best å få ham ut av skolestyret fordi han fant på så mye nytt som kostet penger! Minna mente at skolene måtte få store rom ril håndarbeidsundervisningen. Rokker og vevstoler fikk man ikke plass til i de små rommene undervisningen foregikk. Dette fikk de ikke igjennom i kommunestyret. Da startet hun opp ”Foreningen til hjelp og støtte for den oppvoksende ungdom.” Her kunne en lære stråfletting, spinning og veving.

For å stimulere undervisningen ble det holdt utstillinger. Disse skulle også bidra til at undervisningen ble lik i skolene. Det ble i 1881 også dannet en husflidskomité. Haakon Tveter på Østensjø var formann og Minna medlem. Det ble også startet med sløyd-undervisning for gutter. Etter hvert kom det i gang undervisning i stopping og lapping for gutter ved skolene i Aker.

Fru Wetlesen med sin fremragende evne til å få andre til å forstå nytten av skolegang, fikk etter hvert også en ekstraoppgave. Da flere foreldre på den tiden ikke så nytten av skolegang, holdt de barna sine hjemme. Fru Wetlesen fikk beskjed fra skolen, dro avgårde og med sine talegaver fikk hun foreldrene til å sende barna til skolen.

I 1882 ble Minna tidelt Selskabet for Norges Vels store sølvmedalje for hennes pionerarbeid.

Skolen ble etter hvert flyttet til Berger i Asker. Her ble kapasiteten større. Datteren Fredrikke og svigersønnen Halvard Torgersen sto for driften. Minna flyttet med og døde her den 14. mars 1891. Minna fikk også tid til å skrive en del, men ettertiden har ikke greid å gjøre litteraturen nok kjent. Nevnes bø Husholdningsbog for unge Husmødre i By og Bygd fra 1891. Boka er også oversatt til svensk.

”Minna Wetlesen døde i 1891 - skaperen av håndarbeidsundervisningen i Aker - hun sm reiste den første husholdningsskolen i Europa - som gikk i hytter og hus, snakket med småfolk og viste vei mot lysere tider - som holdt sin skole oppe om støttene falt fra - hun som ingen motsstand kunne knekke - en ildsjel, et herlig menneske, Akers største kvinne gjennom hundre år:” skrev Johan Evje om Minna Wetlesen i Aker Kommunes historie i 1937. Bedre skussmål er det vel umulig å få, eller hva?

Etter Minnas død solgte barna gården til svensken Karl Gustafson og kona Margrethe Abelsen fra Larvik. Gården ble overtatt i 1891. Dessverre forfalt gården en del på slutten av Wetlesenepoken.

Gustafson var et arbeidsjern av de sjeldne, og han fikk gården på fote. Det ble satset på melkeproduksjon som bærebjelke i gårdsdriften. I år 1900 hadde rundt femten mennesker sitt hjem på gården. Her fantes Gustafsons og deres fem barn. Det var ansatt en gårdsgutt, en sveiser, en melkekjører, ei kokke, en barnepike og en kvegrøkter. I tillegg bodd Karls mor der. Broren bodde ofte på Abildsø.

Margrethe fødte seks barn. En av guttene skal ha druknet i Østensjøvannet. Det sies at han aldri ble funnet. Den førstefødte, Gustaf Adolf Gustafson, overtok gården etter Karl. Etter at han avsluttet studiene ved Sem landbruksskole i 1904, dro han til Amerika. Der utdannet han seg videre til landbruksingeniør. Vel tilbake på Abildsø, la han om gårdsdriften. Først fikk han lagt inn vann i hovedhuset. Deretter kom en ny, gigantisk låve som la grunnlaget for høyproduksjon i stor stil. Låven var bygd etter amerikanske idéer. Uthuset som fortsatt står, ga plass til kyr og hester til eget bruk.

Hans kone Sigrid Holtan Gustafson kom fra Åsgårdsstrand. Hun omtales som en av kvinnene på broen på ikke ukjente Edvard Munchs maleri. Hun deltok meget aktivt på lokalplanet. Som drivende kraft i tilsynsutvalget på Abildsø skole og forstanderskapet ved Nordstrand Høyere skole, har lokalsamfunnet meget å takke henne for. Hun representerte Høyre i kommunestyret og rakk så langt politisk at hun var vararepresentant på Stortinget i åtte år.

Hennes mann styrte økonomien dårlig. Det endte med at hun måtte ta komandoen i den økonomiske styringen på en slik måte at hun refinansierte det hele. Fra 1926 satt hun som den formelle eier av gården. Etter andre verdenskrig ble de kommunale myndigheter svært interessert i å kjøpe gården. Oslo og Aker kommune ble slått sammen, og man så til stadighet etter tomter for å løse den store bolignøden i Oslogryta. Gustafsons var i mot å selge, men måtte godta en ekspropriasjon av 240 mål et godt stykke nord for hovedbølet. Dette gikk svært hardt innpå Gustaf og Sigrid. De hadde lagt ned mye slit og arbeid for å nedbetale gjeld.

Ekspropriasjonen var et slag i ansiktet på familien. Lyst og motivasjon for fortsatt drift forsvant, men de var ikke alene om en slik situasjon. Akergård på Akergård led samme skjebne. Den tidligere jordbruksbygda ble lagt under asfalt og betong.

For Akerbøndene var dette den rene tortur. Derfor flyttet mange av gårdbrukerne. På den annen side ga dette grunnlaget for mange moderne nye hjem. Folk som hadde vokst opp i sosial nød, fikk endelig et anstendig liv. Oslo vokste til en moderne storby.

Etterkommerne til Gustafson tok navnet Abildsø. Stein Abildsø var flyver under siste krig. Hans innsats var storartet. Fra base på Island var han med i eskortetjenest for konvoiene til de allierte.

I dag (2006) drives gården av Asgeir Føyen. Stedet kan også leies som konferansesenter.