temabanner for denne siden

Oversikt/"sitemap"

BESØK VANNET

adkomst

naturfakta

turforslag

naturdagbok

temaskilt

FORENING

arrangementer

styret

arkiv

medlem

kontakt oss

media

"Sothøna"

butikk

VÅTMARKSSENTERET

BIOLOGI

fugl

pattedyr

amfibier

krypdyr

fisk

virvelløse dyr

planter

lav og mose

sopp

tamdyr

VERN

reservatinformasjon

UNDERVISNING

HISTORIE

Østensjø

Abildsø

Bakkehavn

gravskikker

kulturlandskap

PANORAMA

   
turfølge

Vandringen langs Østensjøbekken 13. oktober 2001

Vassdragene


Over 60 medlemmer av ØVV møtte opp, på den til å begynne med litt regntunge lørdagen, ved vadedammen i nordenden av Østensjøvannet, som var utgangspunktet for vandringen langs Østensjøbekken.

Amund Kveim, foreningens leder, startet med en gjennomgang av vassdragene som renner inn i Østensjøvannet og Østensjøbekken som eneste vassdrag ut av vannet. Slik sett er vannet og bekkene en del av Alnavassdraget. Tunnelen som idag sluker mesteparten av utløpsvannet og de tekniske innretningene som Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune har installert ble forklart.

Tunnelen er et forsøk på å holde jevn vannstand i Østensjøvannet, for dermed å unngå flom vår og høst. Unntaket til nå er den store flommen høsten 2000, men da skal det legges til at den ekstraordinære vannmengden falt sammen med utbedringsarbeider ved tunnelutløpet. Tunnelvannet møter de langt mindre vannmengder fra den virkelige Østensjøbekken, like før den renner ut i Alna, rett ved Bryn jernbanestasjon.

Vadedammen


vadedammen
Om vadedammen fikk vi en orientering av Leif-Dan Birkemoe fra ØVV-styret (som stand-in for Finn Gulbrandsen) om begrunnelsen for bygging av dammen i 1996. Den tar egentlig utgangspunkt i at vannet tidligere flommet utover jordene vår og høst. Særlig synlig var dette i sydenden av vannet der gamle Østensjøvei passerte. Flommen skapte gunstige forhold for vadefugl. I og med at vannstanden ikke varierer så mye lenger (med unntak ifjor), er forholdene for vadefugl ved Østensjøvannet satt betraktelig tilbake. Vadedammen er ment som erstatning for dette naturfenomenet som til vanlig oppstår ved vannet.

For ideen og planen ble ØVV og NOF, avd. Oslo og Akershus, tildelt Finsefondets pris i 1995 - Norges største miljøvernpris på kr. 100.000. Vi vant prisen i konkurranse med 42 andre prosjekter. I tillegg var det finansielle bidrag fra flere kilder, for ikke å glemme "Isfondet" som har sitt opphav i den avgift bryggeriene i Oslo måtte betale for skjæring av is. Restbeløpet på dette fondet var frosset ned på en bankkonto som på den måten ble tilbakeført til vannet. Om vinteren er den grunne dammen ypperlig som skøytebane.

Det ble også orientert om isskjæringen i Østensjøvannet, istransporten med hest og den trafikk det skapte i området. Opplysninger fra fremmøtte påviste at det tett inntil vannet må ha vært seks ishus for lagring av isblokker.

Brushane, gluttsnipe, strandsnipe, grønnstilk og gråhegre er blant vadere som er registrert i vadedammen. Av andre arter kan nevnes hekkende sivhøne i år (to kull), 12 skjeender er observert her samtidig og over 20 krikkender. I sommer ble også myrrikse sett og hørt mellom dunkjevlene i vadedammen ved et par anledninger.

Det ser ut til at dammen er noe for dyp, slik at den foreløpig ikke har svart helt til forventningene. I høst planlegges det en dugnad for å minske dybden noe.

Dammuslinger


dammusling

Dammuslingen trodde man lenge var utryddet i Østensjøvannet, kanskje pga oksygenmangel, men den ble igjen registret på 90-tallet. Dammuslingene har nemlig stor betydning som vannrensere. De er til og med særdeles effektive. Til stadighet passerer vann med partikler, som filtreres gjennom dyret. Over 90% av partiklene fanges opp. Muslingene kan derfor bidra til at vannet blir klarere.

I et forsøk på å finne en dammusling tidligere i uka, fikk vi raskt tak i et eksemplar på 12-13 cm. I litteraturen står det at dammuslinger kan bli opptil 10 cm. Eksemplaret her må derfor ha hatt meget gode betingelser. Dessverre var muslingen helt tom, men det viser at det forsatt er dammuslinger i Østensjøvannet. Etter årringene å dømme fikk muslingen en alder på 15 til 20 år.

Samarbeidsorganet Oslo Elveforum, etablert i 1999, har som oppgave å bringe de syv byelvene i Oslo så langt som mulig tilbake til sin opprinnelige vitalitet. Rydde og rehabilitere, åpne og overvåke elver og bekker i Oslos vassdrag mellom Marka og fjorden er noen av oppgavene. På den måten kan elvelivet i Oslo bli et viktig bidrag til bedre miljø. Vårt bidrag må være å gjøre noe for vassdragene inn og ut av Østensjøvannet og dermed også for Alna, som en av de syv byelver.

Vi håper at gjennom Østensjøområdet Miljøpark skal vi bevare og videreutvikle Østensjøområdet og nærområdene som et verdifullt og levende natur-, kultur- og rekreasjonsområde, sikre områdets kulturlandskap, våtmarkene, utviklingen mot bedre vannkvalitet og bevare innsjøens biologiske mangfold.

Fisk og fiske

Som naturreservat er det kun isfiske som er lovlig i Østensjøvannet. I tidligere tider foregikk det et til dels utstrakt fiske til alle årstider. Frasagn går det om det rike fiske i Østensjøbekken i 1903 og 1909. Da stod folk i alle aldre og dro opp fisk med øser og bøtter. Gutter uten fangstredskap benyttet hendene. Historien sier at det ble fisket flere hestelass. Forklaringen til fenomenet er enkel. Vannet var bunnfrosset, og fisken søkte mot bekkeutløpet.

Fisk som nå er forsvunnet fra Østensjøvannet er ålen for om lag 100 år siden og ørekyten i 1920-årene.

Nå lever kun fire fiskeslag i Østensjøvannet: gjedde, karuss, abbor og mort. Fisken blir gjerne større en vanlig i Østensjøvannet på grunn av de næringsmessige gode forhold. Den største gjedda det finnes beretning om, var på hele 27 kg - eller som en liten krokodille, er det sagt. Den skal være fanget en gang på slutten av 1930-årene i en ruse. Man brukte hverken stang eller garn når man fisket i Østensjøvannet. Fisken ble fanget i ruse eller skutt med haglegevær. Det siste må vel gjelde gjedda.

Fiskedød på grunn av oksygensvikt har inntrådt flere ganger. I de senere årene har fiskebestanden vært usedvanlig liten. Svinn av oksygen vil oppstå på grunn av høy produksjon av organisk materiale. I tillegg har sjøen fra naturens side en liten vannmengde med lav tilførsel fra nedbørsfeltet. I lengre tid har oppblomstring av blågrønnalger skjedd på sommeren. Sammen med oksygensvinn tror forskerne at de giftige algene kan være årsaken til fiskedød.

Vasspest


Alle som ferdes ved Østensjøvannet har i sommer sett hvor tilvokst og grumsete vannet har vært. Enkelte har til og med trodd at de så bunnen. Tunnelinnløpet har til tider blitt tettet til av vasspest. Derfor er det lagt en lense i forkant av gitteret slik at det er lettere å rense opp.

Vasspesten formerer seg vegetativt. En liten stengelbit kan gi opphav til en helt ny bestand. Fugler frakter nok også små vasspestbiter med seg, men menneskelig aktivitet er trolig hovedårsaken til spredningen. Av og til kan et vasspestholdig akvarium også bli tømt i det nærmeste vassdraget.

Vasspesten spres hurtigst, vokser raskest, og har mer biomasse pr. arealenhet enn andre vannplanter i Norge. Veksten kan være opp mot fem centimeter pr. dag. Slik danner den lange skudd som raskt fyller igjen vannet. Næringsstoffene får planten for en stor del gjennom meterlange tynne røtter som den sender ned i bunnmudderet fra sin plass lenger opp i vannmassene. Den vanligste måten å bekjempe vasspest på, er mekanisk høsting. Men det må stadig gjentas fordi det er umulig å få bort alle skudd. Man får trøste seg med at når vasspesten har fått dominere noen år, går den ofte sterkt tilbake uten at man helt vet hvorfor.

Vasspestens næringsverdi er på linje med andre typer av husdyrmat. I tillegg fester det seg larver på undersiden av bladene. Det er liten tvil om at vasspesten i Østensjøvannet har gitt et godt foringstilskudd for fuglene. Uten vasspesten er det tvilsomt om vi hadde fått hekking av knoppsvanene i år. For fiskene er vasspesten mer tvilsom. Den som har eller har hatt akvarium vet at det går ikke bra med gullfiskene når vasspest oppstår.

Husmannsplasser


Vårt område har hatt flere husmannsplasser. En av disse var Slora - som vi ennå har synlige tufter av rett ved turveien noen meter opp fra Østensjøbekken. Slora var husmannsplass under Manglerud gård. Den hadde ingen jordveier og vi må anta at de som bodde der arbeidet det meste av tiden på Manglerud. En enslig hagtorn stikker fortsatt opp som et innplantet tre. Trolig ble plassen fraflyttet en gang i siste halvdel av 1800-tallet. Slora er et mye brukt navn på Østlandet på mindre boplasser med vann og myrlende. Buskerud var navnet på en husmannsplass under Skøyen. Buskerud lå i området ved Høyenhall T-banestasjon like ovenfor Østensjøbekken. Den gang het derfor bekken Buskerudbekken, et navn vi finner på kart fra 1850. Når bekken skiftet navn til Østensjøbekken, vet vi ikke. Ser vi østover fra Slora over Østensjøvannet og peiler oss litt til venstre for Oppsal terrassehus, har vi omtrent siktet inn husmannsplassen Bakken under Oppsal gård. Her kan man tydelig se de gamle tuftene. Et slitent frukttre kan sees fra Østensjøveien.

Løvskogområdet


Mellom turveien og Rognerudskogen finner vi gammel hagemarksskog: Alm, hassel, svartor, gråor, ask, sommereik, rogn, lønn, bjerk, osp og i alle fall tre av de fem artene fra pilefamilien vi finner ved Østensjøvannet, særlig gråselje, istervier og selje.
Av disse trærne er det seks som kommer inn under kategorien edelløvskog. Det var i den postglassiale periode (fra siste istid og frem til jernalderens begynnelse 500 år f.Kr.) at disse trær hadde sin største utbredelse i Norge. Vi kan derfor forestille oss at den skinnkledde steinaldermannen og den tidlige bronsealderbonden kom nedover skogen her ved veien for å ta seg over Østensjøbekken. Det han så var nettopp denne løvskogen i tillegg til furua som var det første bartreet som invaderte landet etter istiden. Grana kom først til Norge ved jernalderens begynnelse. De funn vi har av oldtidssaker fra området bygger opp under en slik tanke. Rognerudskogen har også besøk av en rådyrstamme som fra tid til annen viser seg.

Granhekkveien


granhekkveien

Ved Granhekkveien ble vi supplert av Bjørn Østreng som har bodd i veien siden 1934. Han kunne bekrefte at han som smågutt øste opp fisk fra bekken. Da var det god vannføring i motsetning til dagens situasjon som på dette flate strekket er preget av nærmest stillestående vann. Han ønsket seg nå en opprustning av bekken.

Rognerudbakken


rognerudbakken
Hoppbakken - Rognerudbakken - ble bygget på 1950-tallet av Bryn idrettsforening. I dag er det kun en rydning i skogen etter at den ble revet for ca. 10 år siden. Kun stolpestubber og andre byggerester står igjen. Bjørn Østreng fortalte om hopprenn og stort oppbud av tilskuere. Verdens- og olympiamester Espen Bredesen fra Oppsal IF har som guttunge hoppet i bakken. Nå gjøres det visse anstrengelser for å få til en liten bakke for elever ved Østensjø skole, men det krever mange dugnadstimer med å renske opp i småkratt og andre hindringer.

Planteliv


Mens vi stod ved Østensjøbekkens mest flate parti ble plantearten andemat presentert. Naturlig nok fordi vi tydelig kunne betrakte den fra veien. Plantearten andemat er noen pussige små skapninger som lever frittflytende på vannflata og som er med på å farge små dammer og vannansamlinger irrgrønne. Det er ikke alger, men knøttsmå blomsterplanter. De består bare av ett eller et par ovale, flate bladliknende skudd (skiver) med røtter som henger ned i vannet og fungerer som balanseorgan. Det meste vi ser av andemat er arten vanlig andemat, som har under 5 mm breie skiver med bare en rot. Men det finnes en større art, med opptil en cm store skiver og et knippe med flere røtter: storandemat. Denne arten har gått kraftig tilbake, fordi den har vært vanligst i gårdsdammer i lavlandet - de fylles igjen eller overgjødsles. Storandemat kan finnes spredt innimellom sumpvegetasjon langs Bogerudmyra og Østensjøvannet. En masseforekomst av arten finnes i dammen i Østensjøbekken på Harry Fetts gamle eiendom. Storandemat er rødlistet, dvs. på fortegnelsen over de mest truede artene i Norge.

Østensjøveien


Østensjøveien ble anlagt i 1855 fra Bryn til Enebakkveien. Den går stort sett parallelt med Østensjøbekken helt opp til vannet. Veien fikk på folkemunne raskt tilnavnet "Polskpasveien" fordi de mektige eierne av gårdene i området, ble det sagt, da lettere kunne komme sammen for å spille kortleken polskpas.
Den siste etappen av Vinterveien gjennom Østmarka gikk over Østensjøvannet og fulgte nok i hovedsak traseen til dagens Østensjøvei. De oldtidsveier vi kan påvise i området gikk mer i høyden. Den ene gikk over Østensjø gård, under terrassehusene på Oppsal, ned ved Østensjø skole, over Nordre Skøyen og ned til Bryn, over Alna og videre til byen.
Vi finner også spor etter oldtidsvei over Tallberget.

Christinedal

Christinedal anno oktober 2001

Før 1850 var aktiviteten langs Alna ikke spesielt stor dersom man sammenligner med virksomheten langs Akerselva. Med jernbanen fra Oslo til Eidsvoll i 1854 kom Bryn stasjon. Dermed var grunnlaget lagt for bedre utnyttelse av elva og områdene rundt. Gårdene Bryn og Skøyen med husmannsplasser hadde til nå rådet grunnen. Det var P.W.Kildal, en av industripionerene i området, som i 1890 solgte eiendommen til Eduard Fett. Han bygget opp igjen sin nedbrente fabrikk Vallø Papp og Vattfabrikk ved Tønsberg på Bryn. Dette var forløperen til firmaet Eduard Fett & Co. papp- og vattfabrikk og Høyenhall Fabrikker med oppimot et par hundre ansatte på det meste. Takpappen ble markedsført under varemerket "Norit". Bedriften ble nedlagt i 1973.

Daglig leder av selskapet Barra A/S, Laila Thommesen, som i dag står som eier og bruker av Christinedal, fortalte livfullt om bygningene som fremdeles står på eiendommen. Den eldste del av villaen Christinedal stod ferdigbygget i 1901, men den har fått flere tilbygg senere, både under Eduard Fett (1849-1911) og hans sønn Harry Fett (1875-1962). De siste endringene ble utført under Hugo Fett, eldste sønn av Harry Fett.

Det var Harry Fett som både utendørs og innedørs tilførte de mange kunstverk. Han var riksantikvar fra embetet ble opprettet i 1912 og fram til 1945. På villaens vestfasade finner vi en bysantinsk bærebjelke anskaffet fra en syrisk-jødisk kirke, i haven en terrasse anlagt i 1920 etter tegninger av en rekke av Harry Fetts venner og mellom terrassen og haven en venetsiansk marmorbrønn med familievåpen fra 1400-tallet. Den japansk inspirerte hagen mellom villaen og de nye blokkene på kollen, som inntil for et par år siden var skogkledd, virker nå noe inneklemt. I skråningen ned mot brynsenteret står et stor eiketre. Det ble plantet på Knut Hamsuns 60-årsdag.

Villaen Christinedal er ikke lenger familiehjem. Huset er i dag innredet som kontor, noe som det egentlig har vært helt siden 1963 da Hugo Fett overtok. Barra Eidendom kjøpte den fredete villaen Christinedal i 1997 og pusset det opp innenfor de strenge bestemmelsene til riksantikvaren. Vi fikk en visning inne, i strømpelesten, og kunne fornemme noe av fordums glans.

Her har en av Norges største private boksamlinger hatt sin plass og Chr. Krohg-salen i 2. etasje har rommet mange av malerens mest berømte verker. Fortsatt henger det en vakker prismekrone fra taket i første etasje som ble anskaffet fra Slottet i 1906 og et glassvindu med gravering i biblioteket forteller om gode relasjoner mellom fabrikkens arbeidere og dens leder.

Blant de fremmøtte på vandringen skal spesielt nevnes Inga Marie Gulseth og Harriet Flaaten, døtre av Harry Fett. De ga besøket et ekstra supplement med sine bemerkninger om livet på Christinedal, langs Østensjøbekken og rundt Østensjøvannet i 1920 og 1930-årene.
Christinedal anno 1924 (Østensjø Historielag).

Leif-Dan 16.10.01


Har du tips om hvilke type turer eller møter du kunne tenke deg å oppleve? Skriv til oss, da vel! post@ostensjovannet.no